Pressemann og museumsmann. Foreldre: Bokbinder Gustav Adolf Hamlander (1844–1917) og Sara Amalie Fahlstrøm (1838–99). Gift 1899 med Johanne (“Hanna”) Serene Sørenssen (16.7.1878–17.9.1960), datter av postmester Søren Sørenssen (1851–1913) og Johanne Larsen (f. 1861).

Redaktør Magnus Hamlanders to store livsverk var avisen Østlendingen og Glomdalsmuseet i Elverum, to sentrale kulturinstitusjoner på det indre Østlandet gjennom hele 1900-tallet.

Hamlander vokste opp i bergstaden Røros, og han kom tidlig inn i avisyrket. Etter middelskoleeksamen 1893 ble han, bare 16 år gammel, journalist i lokalavisen Fjell-Ljom, og året etter startet han ungdomsbladet Breidablik, der flere nynorskdiktere fikk sine første arbeider på trykk. 1898–1900 var han redaktør i avisen Fredrikssten i Fredrikshald (nå Halden).

Våren 1901 kom Hamlander til Elverum for å overta som redaktør og utgiver av Østlændingen, en nystartet radikal avis for venstrebønder og venstrearbeidere. Fra den beskjedne starten med to firesiders utgaver i uken arbeidet han i løpet av få år avisen frem til å bli en stor og moderne lokalavis, fra 1919 med daglige utgaver. 1921 solgte Hamlander Østlendingen til Hedmark Bondeparti og gikk av som redaktør. 1926 kom han tilbake til avisen, nå som nyhetsredaktør ved siden av Olav Eide, som var ansatt som redaktør da Bondepartiet overtok.

11. april 1940 ble en dramatisk dag for Magnus Hamlander og Østlendingen. Tyske bombefly angrep sentrum av Elverum på jakt etter konge og regjering. Hamlander fylte 63 år denne dagen og skulle feire sammen med familie og venner. Festen skulle finne sted hjemme hos ham, i samme hus som avisen holdt til. Da bombene begynte å falle, måtte alle – både avispersonale og gjester – bare komme seg ut for å berge livet. Ingen mistet livet, men bygningen ble lagt i aske. Først to måneder senere kom Østlendingen ut igjen, i provisoriske lokaler og med en sterkt redusert medarbeiderstab. Hamlander og Eide trakk seg tilbake som redaktører som følge av disse innskrenkningene.

Med dette hadde Hamlander satt punktum for sitt virke i Østlendingen. I stedet viet han seg nå helt og fullt for Glomdalsmuseet, som han hadde vært med på å stifte 1911. Som styremedlem fra starten og fra 1917 styreformann og bestyrer (lønnet fra 1940) fulgte han det bokstavelig talt til sin dødsdag 1951. Denne innsatsen gjorde Hamlander til en av de store museumsskaperne i Norge og Glomdalsmuseet til landets tredje største friluftsmuseum, etter Norsk Folkemuseum i Oslo og De Sandvigske Samlinger på Lillehammer.

Om Hamlanders forhold til museet kan det trygt sies at han var Glomsdalsmuseet på samme måten som han var Østlendingen i alle de år han var knyttet til avisen. Hans innsats lå ikke minst i at han greide å gjøre Glomdalsmuseet til et levende museum, der hus og samlinger fungerer i et intimt samspill med årvisst tilbakevendende aktiviteter som ennå i dag samler et stort publikum. Med Utflytterdagen levendegjorde han i samarbeid med utflyttede østerdøler gamle kulturtradisjoner i Østerdalen, og som revyforfatter, skuespiller og sanger var han hvert år hovedpersonen bak de populære sommerrevyene på museets friluftsteater.

Hamlander formulerte sine meninger med skarp penn, noe som gav ham ry som en streng kritiker og redaktør, mer enn kresen i sine vurderinger av både det han selv og andre skrev. Men det strenge alvoret skiftet med skjemt og humor når han tok av seg redaktørhatten og ble petitkommentatoren “Pål Plassen” og visedikteren “'n Hans Næverlia”. Til allmenn fryd og glede beskrev disse to dagliglivets allehånde gjenvordigheter i hjem og grend, med raske visitter til de store og betydningsfulle lenger oppe på samfunnsstigen. Hamlander var en treffsikker samfunnssatiriker enten han bar satiren frem i avisspaltene eller på revyscenen.

Magnus Hamlander hadde en rekke tillitsverv i pressens organisasjoner, bl.a. som medlem av Norsk Presseforbunds hovedstyre 1916–20, formann i Oplandenes Bladeierforening 1914–17 og 1919–21 og nestformann i Norsk Bladeierforening 1919–21. Blant hans hjertesaker for øvrig var både livredning og korsang. Han var medlem av Norges Livredningsselskaps hovedstyre 1917–38 og formann i Østerdalens Sangerforbund i en årrekke. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1933 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1947.

  • HEH 1950
  • P. Grambo: Østlendingen gjennom 50 år 1901–1951, Elverum 1951
  • H. Skirbekk: Et halvt sekel. Glomdalsmuseet 1911–1961, Elverum 1961
  • Alfarheim. Årbok for Elverum 13, Elverum 1999