Orknøyjarl, helgen. Foreldre: Orknøyjarl Erlend Torfinnsson (død 1098) og Tora Sumarlidesdatter. Ugift. Sønnesønn av Torfinn Sigurdsson den mektige (død 1064); brorsønn av Pål Torfinnsson (død 1098); fetter til Håkon Pålsson (ca. 1080–ca. 1122); morbror til Ragnvald Kolsson (1100–58).

Magnus kjenner vi først og fremst fra Orkneyinga saga. I denne sagaen inngår også en Magnus' saga. Denne siste peker tilbake på et tapt latinsk vita av en mester Rodbert. Også hymner til Magnus' ære finnes på latin og vestnordisk.

Magnus var sønn av orknøyjarlen Erlend Torfinnsson. Som sin far var Magnus jarl over halve Orknøyene, men faren og hans bror Pål, som var jarl over den andre halvdelen, ble avsatt av kong Magnus Berrføtt. Samtidig tok kong Magnus til fange jarlenes sønner, Magnus Erlendsson og Håkon Pålsson. Magnus klarte å flykte til skottekongen Malcolm. Senere, etter at han hadde fått jarlsnavn og halve Orknøyene av kong Øystein i Norge, vendte Magnus tilbake til Orknøyene og gjorde krav på sin halvpart av jarledømmet, som fetteren da hadde tatt herredømmet over.

Det var Håkon som stod bak drapet på Magnus i forbindelse med et forliksmøte på Egilsøy (nå Egilsay), der Magnus feiret påske. Magnus hadde vist fromme trekk allerede da han som ung ble tvunget med på kong Magnus Berrføtts herjinger på Hebridene og i Wales. I sagaen hører vi at kongen foraktet den unge Magnus fordi han ikke ville slåss. Magnus ble gravlagt der på Egilsøy, og ifølge legenden skjedde det undere og tegn ved hans grav. Graven ble åpnet, og liket ble flyttet (translatert) og skrinlagt over alteret i Kristkirken på Birsøy (nå Birsay). Dette skjedde trolig i forbindelse med at Magnus ble kanonisert 1135. Fra da av skulle både dødsdagen 16. april (magnusmesse) og translasjonsdagen 13. desember helligholdes.

Stridighetene mellom jarlene på Orknøyene reflekterer også kirkestriden mellom erkebispedømmene York og Bremen. Striden stod mellom engelske biskoper innsatt av York og støttet av paven på den ene side, og kandidater fra Norge, formodentlig støttet fra Bremen, på den annen. I denne striden ser det ut til at Magnus med sine kontakter med skottekongen vendte seg til England etter sin bispekandidat, mens Håkon så mot Norge etter sin.

Kristkirken var det første bispesetet på Orknøyene. Magnus' farfar Torfinn Sigurdsson hadde latt denne kirken bygge. Da bispesetet 1137 ble flyttet til Kirkjuvágr (nå Kirkwall på Mainland), ble relikviene til Magnus flyttet for annen gang og kirken viet ham. Byggingen av St. Magnus-katedralen var blitt påbegynt samme år av Magnus' søstersønn, Ragnvald Kale Kolsson, som var blitt jarl året før. Skrinet er borte, men Magnus' ben er innmurt i en av søylene i kirken. Til feiringen av magnusmesse ble det tidlig – kanskje så tidlig som til innvielsen av St. Magnus-katedralen – skrevet en hymne, “Nobilis humilis”, som kan være det eldste bevarte musikkstykke fra Norden. Hymnen er også spesiell ved at den er bygd opp med to stemmer som følger hverandre i parallelle store terser, et intervall som i den øvrige vesteuropeiske kirkemusikk på denne tiden ble ansett for å være uskjønt. Det eldste bevarte manuskript av Magnushymnen skriver seg fra 1280.

Magnus ble Orknøyenes skytshelgen, og i Norge kjenner vi ham fra avbildninger på alterskap der han fremstilles som ung mann med sverd – drapsvåpenet. På 1300-tallet ble det også bygd en Magnus-katedral i Kirkjuböur på Færøyene, og på Island skal 10 kirker ha vært viet ham. Ifølge Breviarium Nidrosiense skulle translasjonsdagen hans feires i luciamessen samme dag.

Under restaureringsarbeid i Magnus-katedralen 1925 ble Magnus' skjelett undersøkt, og Aberdeen-anatomen R. W. Reid kunne bekrefte at han var drept ved et kraftig hugg i hodet forfra. Skjelettet har tilhørt en mann av middels høyde som var svakt fysisk utviklet.

  • A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • Orknøyingenes saga (Orkneyinga saga), overs. av A. Holtsmark, 1970
  • K. A. Lie: “Vikingenes sanger”, 2001, på Internett (http://home.online.no/~alberlie/Viking.htm)
  • Statue (kleberstein, helfigur) av Stinius Fredriksen, 1920-årene; Vestfronten, Nidarosdomen, Trondheim