Magnus Christian Hetting hadde drevet både kolonihandel og jordbruk uten særlig suksess før han ble forvalter for Kongsberg sølvverks kornmagasin i Drammen. Da det ble avdekket manko i magasinet etter en brann 1827, ble Hetting etter en lang rettsprosess dømt til straffarbeid og døde på Akershus festning.
Hetting vokste opp på Nes jernverk ved Tvedestrand; faren forvaltet verket for eieren, kanselliråd Jacob Schnell, som bodde i København. 17 år gammel drog Hetting til København for å studere. 1784 giftet han seg der med Anne Marie Linthorn, som trolig var pleiedatter av supercargo (tilsynsfører med skipslaster) i Asiatisk Kompagni Matthias Hvistendahl. 1788 skal Hetting ha gått i kompaniskap med svigerfaren, og samme år fikk han borgerskap i København som “Chinesiskhandler”. Et rikt gifte og gode forbindelser til datidens mest innbringende forretningsvirksomhet dannet grunnlaget for den velstand han nøt den første tiden.
Omkring 1790 ble Hetting utnevnt til krigskommissær, samtidig som han arbeidet som bokholder ved Nes jernverk. I Holt kirke henger en lysekrone skjenket av Hetting 1789. Den bærer innskriften “Jeg tænkte her i Roe at ende mine dage, Men nedrig Avvind lod det Ønske mig betage.” Vi kjenner ikke til bakgrunnen for denne innskriften. At sønnen ikke fikk forvalterstillingen ved jernverket etter faren, da denne døde 1787, kan være en forklaring.
1791 kjøpte Hetting Storhamar gård på Hedemarken og flyttet dit. I et skjøte undertegnet i København 1792 solgte han tre eiendommer i Holt til verkseier Schnell, trolig for å finansiere kjøpet på Hamar. Det ble ikke noen vellykket transaksjon, for i 1800 gikk han konkurs, og gården ble solgt på tvangsauksjon. Det ble også en rettssak i kjølvannet av konkursen. I slutten av 1809 dukker Hetting opp som overvraker (kvalitetskontrollør, sannsynligvis av fisk) i Trondheim, og 1815 ble han konstituert som forvalter av Det Kongsbergske Magasin (sølvverkets kornmagasin) i Drammen.
I årene som fulgte, etablerte Hetting seg i Drammen og kjøpte flere eiendommer på Strømsø. April 1827 brant magasinbygningen ned til grunnen. Det kom for en dag at det var manko i kornforrådet og at 8 av byens borgere hadde handlet korn med Hetting. Før saken kom for retten, var han fallitt igjen. Saken skapte en voldsom oppsikt, siden så mange av byens fremste borgere var innblandet. En av de tiltalte, kjøpmannen og skipsrederen Erik Børresen, som var blitt innvalgt på det overordentlige Storting 1828, ble til og med nektet å innta sin plass der på grunn av sin befatning med saken.
Hetting ble 1828 dømt til å “have sit Liv forbrudt og halshugges med Øxe, samt Hovedet og Kroppen steiles” for “at have forsætelig sat Ild i Statens nye Magazin-Hus i Drammen”. Han tilstod å ha drevet ulovlig kornhandel, men bedyret helt til sin dødsdag sin uskyld for ildspåsettelsen. Saken ble tatt opp igjen for Høyesterett 1833. Tiltalepunktet om ildspåsettelse var da ikke med, men Hetting ble dømt til seks års straffarbeid og erstatning til statskassen for “uredelig og svigfuld Omgang med det til hans Opsyn betroede Magazinkorn”. 7 av de medtiltalte borgere ble dømt til å betale mulkter “til byens Fattige” samt å dekke en del av saksomkostningene. Bare én ble frifunnet.
Da dommen falt, var Hetting 73 år gammel. Han kunne ikke settes til vanlig tukthusarbeid og fikk derfor oppholde seg i en sykecelle på Akershus festning. Det er gjennom Gjest Baardsens omtale av Hetting i sin selvbiografi at vi kjenner hans endelikt: “Jeg beundret mange ganger den tålmodighet som Hetting bar sin skjebne med. Han beklaget seg aldri, og lot ingen forstå hvordan han pintes, men det unngikk likevel ikke min oppmerksomhet.” Hetting døde på Akershus 1835, to år etter Høyesteretts dom.