Skipsfører, sjøfartsadministrator og pressemann. Foreldre: Skipsfører Morten Andersen (1823–61) og Marie Kjær (1827–81). Gift 1) 1886 med Nicoline Andersen (1858–1917), datter av byggmester Anders Andersen og Louise Westad; 2) 1919 med Anne Mathilde Libach-Hansen (24.8.1876–1968), datter av materialforvalter Andreas Hansen og Mathea Fjeld.

Magnus Andersen var gjennom et langt liv en av de viktigste pådrivere for bedring av sjøfolkenes kår og kvalitetssikring av norsk skipsfart, både som offentlig tjenestemann, pressemann og samfunnsdebattant. Han var Norges første sjøfartsdirektør 1903–11.

Andersen gikk til sjøs 1872 og ble skipsfører 1880. Han gjorde seg første gang offentlig bemerket da han 1886, sammen med styrmann Christen Christensen, la ut på en 60 dagers ferd over Nord-Atlanteren i den åpne sjekta Ocean. Ved Newfoundlandsbankene led Ocean havari, og de to om bord ble reddet av et skip i nærheten. Det var imidlertid Viking-ferden 1893 som gav Magnus Andersen internasjonalt ry. På hans initiativ ble Viking – en kopi av Gokstadskipet – bygd og seilt over Atlanterhavet 1893, med Andersen som skipper. Viking brukte 40 døgn fra Kristiania til verdensutstillingen i Chicago, hvor skipet og ferden vakte stor oppsikt, og utvilsomt bidrog til å øke amerikanernes bevissthet om vikingtidens Vinlandsferder.

De neste årene tilbrakte Andersen i New York, hvor han viet tid og krefter på å bedre de sosiale kår for norske sjøfolk. 1887 opprettet han Det Skandinaviske Sjømandshjem i Brooklyn, og to år senere tok han initiativet til en norsk-amerikansk sjømannsforening.

Andersens skriveglede kom til uttrykk både i bokform og i pressen. Atlanterhavsferdene beskrev han i bøkene Sjægten Oceans reise paa Atlanterhavet sommeren 1886 og Vikingefærden. En illustreret beskrivelse af “Vikings” reise i 1893. 1890 grunnla og redigerte han Norges Sjøfartstidende, medlemsavis for det nystiftede Norges Skibsførerforbund, hvor han dessuten var sekretær 1890–91 og senere ble æresmedlem. Han trakk seg som redaktør 1895, av politiske grunner. Venstremannen Andersens omsorg for de underordnede sjøfolks ve og vel kom bl.a. til uttrykk i det kortlivede ukebladet Gaa paa, som han utgav 1895. Han skal også ha tatt initiativ til å gi seilende sjøfolk anledning til å avgi stemme ved politiske valg. Etter noen års forretningsvirksomhet i Kristiania grunnla han 1901 enda en sjøfartsavis, Kysten, som han redigerte til 1903. 1910 ble de to avisene slått sammen til Norges Handels- og Sjøfartstidende, i dag kjent under navnet Dagens Næringsliv.

1894 ble Magnus Andersen oppnevnt av Stortinget som medlem av Sjødygtighedskommissionen. Kommisjonens innstilling førte til loven av 9. juni 1903 om statens kontroll med sjødyktighet for skip. Da loven trådte i kraft samme år, ble Andersen utnevnt til den nyopprettede stillingen som sjøfartsdirektør. Her gikk han energisk inn for å innføre internasjonalt anerkjente lastelinjeregler for norske skip. Dette innebar langt større kontroll og flere inngrep fra det offentlige enn det den norske rederinæringen hadde vært vant med. Det oppstod en rekke stridigheter mellom Andersen og personer og institusjoner som han i egenskap av sjøfartsdirektør kom i kontakt med, ikke minst klassifikasjonsselskapet Det norske Veritas. Da han kom i direkte konflikt med utenriksminister Johannes Irgens under lastelinjeforhandlingene med Storbritannia, endte det med at han 1911 måtte forlate stillingen som sjøfartsdirektør. Her spilte også partipolitiske momenter inn, men Andersen var heller ikke kjent for diplomatisk smidighet i sin opptreden. Hans egen oppfatning av striden kom klart til uttrykk i boken Norges første sjøfartsdirektør. Ansættelse – Virksomhed – Entledigelse.

1913–27 var Magnus Andersen mønstringssjef i Kristiania/Oslo. Både i denne tiden og senere i livet gjorde han seg til talsmann for nye og vidtrekkende ideer til sjøfartens og sjøfolkenes beste. Han stiftet De Sjøkyndiges Forbund 1921, som et forum for nye og friske ideer, bl.a. om å etablere norske “sjømannskolonier” i fremmede havner. Slike tanker pekte både bakover til sjømannshjemmet i Brooklyn i 1880-årene, og til Velferdstjenesten for Handelsflåten etter den annen verdenskrig. Utdannelsen av unge sjøfolk opptok ham også sterkt, og han var primus motor bak skoleskipet Sørlandets representasjons- og skoletokt til verdensutstillingen i Chicago 1933 – førti år etter Viking-ferden. Som formann i Arbeidskomiteen for Den norske Amerikalinje 1906–10 var han en sterk og aktiv talsmann for en egen dampskipsrute mellom Norge og USA.

Magnus Andersen var kontroversiell, men hans sakkunnskap, faglige innsikt og praktiske skjønn nøt allmenn respekt. Gjennom hele livet ble han oppnevnt som medlem av ulike komiteer og kommisjoner; for sin innsats ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull, og 1928 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Ved hans bortgang 1938 ble han fra alle hold minnet som en foregangsmann for sjøfolks velferd og for sikkerheten om bord. Et bedre ettermæle kunne han knapt ønske seg.

  • Sjægten Oceans reise paa Atlanterhavet sommeren 1886, 1887
  • Norway and the Vikings, i National Geographic Magazine, Washington D.C. 1894, s. 132–136
  • Vikingefærden. En illustreret beskrivelse af “Vikings” reise i 1893, 1895
  • Norges første sjøfartsdirektør. Ansættelse – Virksomhed – Entledigelse, 1912
  • 70 års tilbakeblikk på mitt virke på sjø og land, 1932
  • A. Rygh: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • HEH 1938
  • S. Scharning: Magnus Andersens avskjed som sjøfartsdirektør i 1911, h.oppg. i historie, UiO, 1967