Konge. Foreldre: Kong Håkon 4 Håkonsson (1204–63) og dronning Margrete Skulesdatter (ca. 1210–1270). Gift 11.9.1261 med Ingeborg Eriksdatter (ca. 1244–1287). Far til Eirik 2 Magnusson (1268–99) og Håkon 5 Magnusson (1270–1319); bror til Håkon Håkonsson Unge (1232–57) og Kristin Håkonsdatter (1232–64).

Kong Magnus ble i ettertiden kalt Lagabøte (lovbøteren), fordi han stod i spissen for det mest omfattende lovgivningsarbeidet noen regjering har gjennomført i Norge. Dette arbeidet var et ledd i en enhetlig freds- og stabiliseringspolitikk som skiller Magnus' regjeringsstid ut fra tiden før og etter og i høy grad må skyldes hans personlige utforming av kongerollen.

I oppveksten, som Magnus for det meste tilbrakte i Bergen, må han ha fått god boklig opplæring, og den skotske Lanercost-krøniken forteller at han som konge var en flittig tilhører til undervisningen i teologi i byens fransiskanerskole. Som faren og den eldre broren var han litterært interessert og førte videre deres arbeid med å skape en oversatt norsk hofflitteratur. Etter farens død satte han islendingen Sturla Tordsson, Snorre Sturlasons brorsønn, i gang med å skrive hans store saga og gav ham tilgang til kongelig arkivmateriale i kongsgården i Bergen. Mot slutten av 1270-årene gav han Sturla i oppdrag å sette sammen sin egen saga “etter brev og sitt eget råd” (Sturlunga saga). Det er bare bevart to pergamentblad av denne sagaen, men litt mer av innholdet er kjent indirekte, gjennom opplysninger i islandske annaler som er hentet derfra.

I Håkons saga finnes noen glimt fra Magnus' barne- og ungdomsår, bl.a. roses han for at han 15 år gammel holdt en voksen tale for alderen og snarrådig slukket en brann på et av kongsskipene. Hans først kjente opptreden i regjeringskretsen var som vitne ved kong Håkons freds- og handelsavtale med Lübeck i Bergen 1250. Faren begynte tidlig å arbeide for et utenrikspolitisk gunstig giftermål for sønnen. Etter forgjeves fremstøt mot døtre av den danske kong Abel (1251) og den engelske kong Henrik 3 (1259) endte det med at Magnus 1261 ektet Ingeborg, datter til den myrdede danskekongen Erik Plovpenning, som Håkon nærmest lot bortføre til Norge.

Kong Håkons kroning 1247 innebar at pavekirken anerkjente et arvelig kongedømme innen hans ætt, basert på prinsippet om ekte byrd. Men kongen hadde to ektefødte sønner, den eldre Håkon Unge, som var tatt til medkonge 1240 under Skule Bårdssons opprør, og Magnus. Ifølge Håkons saga var det på tale å gjøre Magnus til hertug over en tredjedel av landet, men kong Håkon fant det (ifølge Magnus?) vanskelig å foreta et endelig skifte mellom sine to sønner. Problemet løste seg da Håkon Unge døde 1257. Samme år lot kong Håkon Magnus ta til konge på Öckerö utenfor munningen av Göta älv, for at landet ikke skulle være kongeløst mens han var på leidangsferd til Danmark.

Magnus ble hyllet på Øyrating året etter og fikk inntektene av Rygjafylke til sitt underhold. Der satt han tidvis i Stavanger, og det ser ut til at han på Utstein begynte å bygge ut et kongsgårdsanlegg som senere ble overtatt av augustinerne i Olavsklosteret i Stavanger. Magnus feiret bryllup med Ingeborg Eriksdatter i kongsgården i Bergen 1261, og begge ble kronet etterpå. Til bryllupsfesten stod “Steinhallen” (Håkonshallen) ferdig. Som medkonge (rex iunior) opptrådte Magnus ved farens side i viktige regjeringshandlinger, og da Håkon la ut på sitt store vesterhavstog 1263, overlot han ledelsen av riksstyringen til Magnus.

Da meldingen om Håkons død på Orknøyene kom til Norge våren 1264, og Magnus begynte å styre som enekonge, viste det seg snart at han stod for en annen utenrikspolitikk enn den ekspansive og tidvis aggressive linjen som faren hadde fulgt. Han fortsatte Håkons oppbygging av et diplomatisk apparat av til dels spesialiserte sendemenn og brukte det ikke bare til å utveksle brev og gaver med de fremste herskerne i Vest-Europa. Gjennom fredsslutningen i Perth 1266 avstod han Suderøyene (Hebridene) og Man til den skotske kongen mot en betaling på 4000 mark sterling over fire år og en “evig” årsavgift på 100 mark. Til gjengjeld trygget han det norske overherredømmet over Orknøyene og Shetland og sikret det ytterligere gjennom en avtale med orknøyjarlen Magnus året etter. Forholdet til den engelske krone var kjølnet under kong Håkon, men de nære forbindelsene ble gjenopprettet gjennom en freds- og handelstraktat 1269.

I Danmark hadde dronning Ingeborg krav på arv etter faren. Håkon hadde fremmet dette kravet aktivt, men selv om arvesaken forble uløst, lot Magnus det aldri komme til brudd med den danske kongemakten. Det fredelige forholdet til Sverige fra farens dager varte ved, og den første kjente grenseoppgangen mellom de to rikene fant trolig sted i 1260-årene. Det oppstod en ny situasjon i nordisk politikk da den svenske hertug Magnus Birgersson slo broren kong Valdemar med dansk hærhjelp 1275 og tok kongsnavn. Kong Magnus søkte forgjeves å megle i striden til fordel for kong Valdemar, men hans fortsatte tilknytning til den detroniserte svenskekongen og hans krets førte ikke til noen åpen konflikt med den alliansen av de regjerende svenske og danske kongehusene som nå tok form.

I forholdet til de tyske kjøpmennene som var begynt å sitte fast i Bergen i 1250-årene, oppstod det spenninger da Byloven av 1276 fastslo likhet mellom innfødte og utlendinger med hensyn til å bære offentlige byrder i byen. Tyskerne var heller ikke fornøyd med den rettssikkerheten de nøt i Norge. Forhandlinger mellom kong Magnus og utsendinger fra Lübeck resulterte 1278 i et kongebrev som gav tysktalende kjøpmenn visse rettslige og økonomiske “immuniteter”, bl.a. de første, beskjedne rettighetene fremfor innfødte og andre utenlandske kjøpmenn.

Også innad førte kong Magnus en freds- og stabiliseringspolitikk. I slutten av farens regjeringstid var det definitivt blitt klart at de eldre norske landskapslovene ikke hadde holdt følge med den rettslige og politiske utviklingen i landet. Kong Håkon hadde satt i gang arbeidet med gjennomgripende lovreformer, og Magnus hadde stått ved hans side. Dette arbeidet ble ført videre i langt bredere omfang og i to hovedetapper. Frem til 1268 ble Gulatingsloven og den felles østnorske lovboken for Eidsivatingslag og Borgartingslag revidert. I neste omgang ble den samlende Landsloven utarbeidet for de norske landdistriktene. Den forelå ferdig 1274 og kom senere til å gjelde på Færøyene, Shetland og Orknøyene. Landsloven ble 1276 fulgt av Byloven, som i utgangspunktet siktet mot å regulere forholdene i Bergen, men som snart ble gjort gjeldende i alle de større norske byene. Til de to etappene i det norske lovarbeidet svarte de islandske lovbøkene Járnsíða (1271) og Jónsbók (1281). En gang i årene 1273–77 ble det også satt sammen en ny Hirdskrå, som regulerte de håndgangne menns organisasjon, rettigheter og plikter.

Sentrum for lovarbeidet var kongsgården i Bergen, som fikk sin hovedstadsfunksjon fra Håkon Håkonssons dager styrket under Magnus. Blant de kongelige rådgiverne kan vi med sannsynlighet peke ut stallaren og fehirden Audun Hugleiksson, kanslerne Askatin og Tore Håkonsson og den kongelige biografen Sturla Tordsson. Slike rettskyndige hjelpere var en nødvendig forutsetning for lovreformene. Men ut fra det personlige preg Magnus satte på andre sider av rikspolitikken, gjorde han seg nok også gjeldende i ledelsen av lovarbeidet. Formelt var det allmuen som bad kongen om rettsforbedringer. Lagtingene “dømte” sine lovbøker i kongens varetekt for at han skulle “skipe” dem på en ny og bedre måte og fikk dem til slutt overlatt til endelig “lovtak”. Men i virkeligheten kom alt initiativ fra den sentrale regjeringskretsen med Magnus i spissen. Bonderepresentantenes tilslutning til nye lovbestemmelser på riksmøter i Bergen 1271 og 1273 og deres endelige lovvedtak på lagtingene innebar liten reell innflytelse, men hadde betydning fordi den bandt folk rundt i landet til lovendringene og forankret dem i folkemeningen.

Landsloven er et av de aller eldste europeiske eksemplene på en felles rett for et helt kongerike. Ved siden av Landsloven fantes ennå bare to andre offisielle rikslovbøker, Fredrik 2s romerrettsinspirerte lovbok for kongeriket Sicilia fra 1231 og Alfonso 10s lovbok for Castilla, litt eldre enn Landsloven. Landsloven gir seg ut for å være sammensatt av det kongen fant best i landets gamle lovbøker, mest fra Gulatingsloven. Men den inneholder også mye nytt. Den endret forskjellige sosialgruppers personlige rett, odelsretten, leilendingenes vilkår, arve- og ekteskapsordningen og strafferetten. På det siste feltet vant bl.a. prinsippet om subjektiv skyld frem i forhold til det gamle kollektive ætteansvaret, slik at hevndrap på slektninger av drapsmenn og sårvoldere ble forbudt.

Loven inneholder også vidtrekkende nye bestemmelser om den kongelige lokalforvaltningen, tingordningen og rettshåndhevingen i sin alminnelighet. I fortsettelse av kong Håkons “nye lov” fra 1260 fremstiller den kongen som den egentlige lovgiveren i riket, i samråd med en regjeringskrets av “gode menn”, og setter ham dertil “over loven” som den øverste dommer i riket. Tilsvarende endringer preger Byloven av 1276, som dessuten grep sterkt regulerende inn i byenes økonomiske liv. Begge disse lovbøkene er preget av en mer skriftlig og resonnerende juridisk uttrykksmåte og en sterkere systematikk enn de gamle landskapslovene. Påvirkningen fra romersk og kanonisk rett er merkbar.

I Magnus Lagabøte fant kirken en personlig from konge. Han samarbeidet nært med landets biskoper, trakk dem inn som rådgivere i lovgivning og annen regjeringsvirksomhet og brukte dem sammen med medlemmer av domkapitlene og tiggerordnene (dominikanere og fransiskanere) i viktige diplomatiske oppdrag. Han bygde ut den kongelige kapellorganisasjonen uten å insistere på den reelt avgjørende retten til å presentere geistlige til stillinger der. Det ser ut til at han i høyere grad enn faren betraktet kapellene som fromme stiftelser; bl.a. knyttet han fattighospitaler til noen av dem. Når han gjorde Apostelkirken i kongsgården i Bergen til et kollegiatkapell (med et prestekollegium under ledelse av en prost), tyder det likevel på at han i likhet med faren var opptatt av å bygge ut en geistlighet som skulle tjene kongen religiøst og administrativt. Han hadde et særlig nært forhold til fransiskanerne i Bergen. De ble rundelig betenkt i hans testament, slik de ble i stand til å bygge opp igjen sin klosterkirke (den nåværende domkirken) etter en brann 1270. Det var her Magnus valgte seg gravplass.

Da kirken fikk en ny og pågående leder i erkebiskop Jon Raude, ble Magnus' kirkevennlige holdning satt på prøve. Han mente at prinsipielt var lovgivning om kirke og kristendom en sak for konge og biskoper i fellesskap, og i samsvar med dette ble kristenrettene revidert sammen med resten av lovbøkene for Gulatingslag og de østnorske lovområdene i 1260-årene. Men da turen 1269 kom til Frostatingsboken, fikk erkebiskop Jon på Frostatinget forpurret at kongen fikk hånd om kristenretten. Han hevdet at den var et rent kirkelig anliggende og utformet på egen hånd en trøndersk kristenrett i ren kanonisk ånd. Oppmuntret av erkebiskopen gjorde biskop Arne av Skålholt det samme på Island. Kong Magnus reagerte skarpt på dette og godtok visstnok aldri erkebiskop Jons kristenrett. Men han ville på den annen side ikke gå videre med kristenrettslovgivningen på egen hånd, og dermed kom både Landsloven av 1274 og Byloven av 1276 til å mangle dette lovstoffet.

Noe åpent brudd med erkebiskop Jon lot Magnus det ikke komme til. Jon og de øvrige biskopene samarbeidet fortsatt med kongen i det verdslige lovarbeidet på riksmøtene i Bergen 1271 og 1273, og erkebiskopen stilte seg ved den siste anledningen bak kongens beslutning om å gi konge- og hertugnavn til sine to sønner, Eirik og Håkon.

På 1273-møtet gikk kong Magnus til gjengjeld langt i å imøtekomme erkebiskop Jons ønske om et alminnelig oppgjør mellom kongedømme og kirke. Resultatet var et konkordat, en overenskomst som klarere og på bredere basis enn noensinne før og senere i middelalderen trakk opp grensene mellom kongemakt og kirkemakt i Norge. Kirken fikk nærmere definert sin domsmyndighet i saker den oppfattet som sine, den ble innvilget økt skattefrihet og fikk for øvrig stadfestet eldre rettigheter det hadde stått strid om under kong Sverre. Bergenskonkordatet ble likevel gjort avhengig av en pavelig stadfesting som erkebiskop Jon sørget for å knytte betingelser til under generalkonsilet i Lyon 1274: Et eventuelt kongelig brudd på konkordatet skulle føre til at rettigheter Jon hadde krevd i henhold til en kirkelig tolkning av tronfølgeloven av 1163, og deretter gitt avkall på, skulle tre i kraft på ny. Biskopene skulle da ha “første stemme” ved kongevalg, og kongens krone skulle ofres til St. Olav som tegn på hans og rikets underkastelse.

Denne gang spente erkebiskop Jon buen for høyt. Kongens velvilje mot kirken fikk ham ikke til å gå på akkord med den høyhet og de rettigheter han mente tilkom hans arvelige kongedømme som en embetsmakt innstiftet av Gud, sideordnet med kirken på jorden. Bergenskonkordatet trådte ikke i kraft og ble tatt opp til ny drøfting på et riksmøte i Tønsberg 1277. Her ble “sættargjerden” (overenskomsten) vedtatt på ny med visse presiserende utdypinger og mindre endringer, enkelte i kongedømmets favør. Denne gang trådte den i kraft uten pavelig godkjenning og nedverdigende betingelser for kongedømmet. Til gjengjeld fikk kongen riksmøtet med på å gi kirken fordel av et nytt og mer detaljert tienderegulativ, og han økte senere samme år erkebiskopens sakøreinntekter (bøter og konfiskasjoner).

Etter at Magnus i begynnelsen av sin eneregjering hadde satt til side en stormannsfraksjon som var imot avståelsen av Suderøyene og Man, møtte han etter alt å dømme ingen alvorlig opposisjon innenfor hirdaristokratiet, verken mot sin fredspolitikk utad eller sine innrømmelser til kirken. I Hirdskråen ble de håndgangne menn organisert som et kongelig tjenestekorps med særlige plikter og rettigheter. 1277 endret kongen deres titulatur etter europeisk mønster: Den høyste rangklassen, lendmennene, skulle heretter kalles baroner, skutilsveinene i neste rangklasse riddere, og begge klassene skulle tituleres som herrer. Samtidig eller kort før ble de håndgangne menn privilegert gjennom en begrenset skattefrihet. Verdslig rang i samfunnet ble nå langt på vei identisk med hirdrang.

Rikspolitikken endret seg brått etter at kong Magnus døde av sykdom 1280. I biskop Arnes saga heter det at “det gikk skjevt med styringen [...] da den bjarte landets lampe var sluknet som kong Magnus var”. Baronene og hirdembetsmennene som hadde godtatt innrømmelsene til kirken 1277, angrep disse innrømmelsene da de kom til makten som formynderregjering for den unge Eirik Magnusson. Samtidig grep de tilbake til den aktive og tidvis aggressive linjen i norsk utenrikspolitikk fra Håkon Håkonssons dager. Det politiske omslaget viser tydelig at Magnus' personlige innflytelse på riksstyringen hadde vært sterk. Tronskiftet 1280 er et skoleeksempel på den betydning kongens person hadde innenfor tidens politiske system.

  • RN, bd. 1–2
  • NgL, bd. 2 og 4
  • Håkon Håkonssons saga
  • Magnus Lagabøtes saga
  • Biskop Arnes saga
  • Sturlunga saga
  • Isl.Ann.
  • Chronicon de Lanercost, utg. ved J. Stevenson, Edinburgh 1839
  • NFH, del 4, bd. 1
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • J. A. Seip: Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon, 1942
  • N. Bjørgo: “Om skriftlege kjelder for Hákonar saga”, i HT, bd. 46, 1967, s. 185–229
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
  • d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 av K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974
  • L. Holm-Olsen: “Middelalderens litteratur i Norge”, i NLH/Beyer, bd. 1, 1975
  • S. Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, 1976
  • K. Helle: Bergen bys historie, bd. 1, 1982
  • N. Bjørgo: “800–1536. Makt og avmakt”, i Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 1, 1995
  • K. Helle: “Olavskirken 1250–1350 – sognekirke og kongelig kapell”, i S. I. Langhelle og B. Lindanger (red.): Kongskyrkje ved Nordvegen, 1999
  • d.s.: “Opptakten til de nordiske unioner i senmiddelalderen”, i Forum Medievale 4, 2002, s. 3–31
  • Portretthode (stein) av ukjent kunstner, etter 1272, i koret, Stavanger domkirke
  • Portrett (illuminert initial, helfigur) i Magnus Lagabøtes Landslov (Codex Hardenbergianus), 1274, i Det kgl. Bibliotek, København (Gl. Kgl. Saml. 1154 fol.); gjengitt i ANH, bd. 3, 1995, s. 184
  • Avtrykk av Magnus Lagabøtes kongssegl finnes på en rekke dokumenter, bl.a. på kongens vernebrev til kannikene i Nidaros 1265, i RA, Oslo; gjengitt i ANH, bd. 3, 1995, s. 174