Magnhild Hagelia representerte Arbeiderpartiet på Stortinget i 16 år, og fra 1961 var hun den første kvinne i Stortingets presidentskap.
Magnhild Hagelia vokste opp på gården Hagelia i Gjerstad. Som eldst av 8 søsken måtte hun tidlig delta både i gårdsarbeidet og andre daglige gjøremål i huset. Hun var bare 8 år gammel da diskusjonen om kvinnelig stemmerett pågikk, men Magnhild var allerede en aktiv leser, og hun leste alt hun kom over om emnet. Dette kom til å prege henne for resten av livet. I barndommen var hun lite opptatt av dukker og andre typiske “jenteleker”; det var aviser og bøker, ved siden av ulike husflidssysler, som preget hennes oppvekst.
Etter folkeskolen bar det ut i arbeidslivet, men vinteren 1924–25 gikk hun på Jæren folkehøgskole, og 1933–34 var hun elev ved Otto Treiders handelsskole i Oslo, hvor hun også tok revisorkurs 1934. Fra 1939 arbeidet hun i seks år som forretningsfører i Gjerstad forsyningsnemnd og var deretter kommunerevisor i Gjerstad 1945–47. Hun var tilsatt i fylkesrevisjonen i Aust-Agder fra 1948 til hun gikk av med pensjon 1969.
I spørsmål som vedrørte kvinnenes stilling i samfunnet, ble Magnhild Hagelia en pioner. Hennes dype overbevisning var at kvinner måtte være aktivt med der de politiske diskusjonene foregikk, på grunnplanet og i organisasjonene, og ikke bare i datidens typiske kvinnepolitiske saker som skole- og sosialsaker. Hun minnet flere ganger om at kvinner ikke bare hadde stemmerett til å velge menn; kvinner var også valgbare. Hun kom selv tidlig med i organisasjonsarbeid, først i den frilynte ungdomslagsbevegelsen og avholdsbevegelsen, senere også i fagforenings- og partipolitisk arbeid, og hun fikk snart forskjellige offentlige verv. Hun ble valgt inn i kommunestyret i Gjerstad 1945, men flyttet like etter valget. Senere var hun medlem av kommunestyret i Fjære 1947–51 og 1968–70, i Øyestad 1956–59 og i den sammenslåtte storkommunen Grimstad 1971. Hun var formann i Kvinners frivillige beredskap 1962–65.
Ved stortingsvalget høsten 1945 ble Magnhild Hagelia valgt som vararepresentant for Aust-Agder, og fra 1949 var hun fast stortingsrepresentant i fire perioder frem til 1965. De tre siste periodene møtte hun som Aust-Agders førsterepresentant, og hun var således den som ved åpningen av hvert nytt storting måtte banke i pulten og be den gamle presidenten lede møtet til ny president var valgt.
Høydepunktet i Magnhild Hagelias liv var nok likevel da hun 9. oktober 1961 ble valgt til visepresident i Lagtinget. Fire måneder senere, 9. februar 1962, inntok hun som første kvinne i historien presidentplassen, slo klubben bestemt i pulten og erklærte møtet for satt. Hun åpnet med å kunngjøre at presidentskapet hadde bestemt at tiltaleformen i Stortinget heretter var “Herr president” eller “Ærede president/Vyrde president”. Det ble altså ikke “Fru” eller “Frøken president”, slik det hadde vært på tale å tiltale en kvinnelig president i Stortinget. Etter dette fikk Magnhild Hagelia tilnavnet “Magnhild med klubba”.
Magnhild Hagelia var en heller stillfarende stortingsrepresentant. Hennes hovedinteresse var kommunalpolitikk, og hun kom bl.a. til å øve atskillig innflytelse på utviklingen av fylkeskommunene. I tillegg var hun svært opptatt av enkeltsaker der hun opplevde at kvinner og andre svake grupper ble utsatt for diskriminering. Eksempler på dette var spørsmålet om Husbankens regler for enslige og deres boligbehov, situasjonen for kvinnelige prester osv. Hun benyttet ikke Stortingets talerstol i utrengsmål, men ble lyttet til når hun først talte. Hennes viktigste arena var arbeidet i komiteene og de mer hverdagslige gjøremål i Stortinget.
Som pensjonist fortsatte Magnhild Hagelia sitt store engasjement. Hun var en ettertraktet foredragsholder, og hun fortsatte i en lang rekke offentlige verv både lokalt og sentralt. Hun gav også et betydelig bidrag til nedtegnelsen av lokalhistorien i barndomsbygda Gjerstad. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1976, og til 90-årsdagen 1994 ble hun hedret med en byste ved Grimstad rådhus. Ved avdukingen sa stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl: “Magnhilds ideologi har vært den enkle, men akk så vanskelige, å slutte opp om ting som gavner de fleste.”