Skiskytter. Foreldre: Gårdbruker Inge Solberg (1909–90) og Dagmar Nordbak (1911–97). Gift 1970 med Anne-Lise Vikan (30.7.1944–).

Magnar Solberg har skrevet seg inn i idrettshistorien med sine to individuelle gullmedaljer i skiskyting i de olympiske leker. Han har for øvrig en ganske beskjeden merittliste fra de nasjonale mesterskapene, men i internasjonale oppgjør var Magnar Solberg best når det gjaldt som mest.

Solberg er født og oppvokst i Soknedal, en bygd med store skyttertradisjoner. Etter endt realskole og politiskole kom han til Trondheim politikammer, hvor han tjenestegjorde hele sitt yrkesaktive liv. Her fikk han Martin Stokken som pådriver og læremester, og innenfor skiskytingen kom den tidligere kretsmesteren i langrenn inn i de rette idrettslige spor. Solberg var omkring 26 år da han fikk den første kontakten med Stokken, men det tok litt tid før han slo til for fullt, og han hadde fylt 30 år da han fikk sin første medalje av betydning.

1967 ble han nordisk mester i stafett samtidig som han fikk bronsemedalje i det individuelle oppgjøret. Det pekte da også frem mot deltakelse i de olympiske leker i Grenoble året etter, hvor trønderen skulle feire så store triumfer. Før begivenhetene i den franske olympiabyen hadde Norge bare en enkel bronsemedalje å se tilbake på i OL-sammenheng, erobret av Olav Jordet 1964, og håpet om større triumfer var så avgjort til stede.

I sesongen 1968 ble Solberg norgesmester i skifeltskyting (med kongepokal på kjøpet), og han ble nordisk mester på 20 kilometer. Men alt dette bleknet mot Grenoble-innsatsen. I OL var den sovjetiske skiskytterlegenden Viktor Tikhonov i glimrende langrennsform og gikk over minuttet raskere enn Solberg i løypa. Disse to stod da også i en klasse for seg, men Tikhonov skjøt to bom og kom 54 sekunder etter nordmannen i sluttprotokollen. Solberg reiste for øvrig fra disse lekene med også et stafettsølv i bagasjen.

I Sapporo fire år senere møtte Magnar Solberg like godt forberedt som i Grenoble, men konkurransen i Japan kom til å få en helt annen karakter enn i Grenoble. Nå var det Solbergs tur til å skyte to bom i det olympiske oppgjøret, men denne gang gikk han så fort i forhold til sine argeste konkurrenter at innsatsen i selve langrennssporet gav nytt OL-gull. Østtyskeren Hansjörg Knauthe var bare 12 sekunder etter ham totalt, mens Tikhonov – som nok en gang gikk raskere enn Solberg – fikk fire bom og ikke kom på seierspallen. Dermed skrev trønderen et nytt betydelig blad i den olympiske skiskytterhistorie.

Foruten sine olympiske laurbær har Solberg hentet hjem to individuelle bronsemedaljer fra verdensmesterskapene, hvor han også kan vise til tre sølvmedaljer i stafett. I tillegg til nevnte bronse- og gullmedalje fra nordisk mesterskap fikk han sølv 1969 og ytterligere to stafettmesterskap i disse oppgjørene.

I de norske skiskyttermesterskapene har Magnar Solberg to gull fra 1972, altså både individuelt og i stafett. Også dette individuelle mesterskapet ble belønnet med kongepokal. Det hører for øvrig med til historien om denne dyktige trønderske idrettsmannen at han fikk Morgenbladets gullmedalje etter innsatsen i Grenoble. Han er æresmedlem av det lokale laget Sokna og av trondheimsklubben Freidig.

I dag er Magnar Solberg pensjonert fra sin stilling i politiet, men litt småjobbing i forsikringsbransjen har vært med på å fylle tilværelsen for en aktiv og livsfrisk soknedøl.

  • Forfatterens eget arkiv