Rutebileier. Foreldre: Sliperimester Ole Martin Olsen (f. 1852) og husmor Alette Schøyen (f. 1860). Gift 1922 med Eva Johansen (27.5.1905–28.10.1983), datter av Håkon Johansen og Ida Månsson.

Ingeniør M. O. Schøyen var i 1920- og 1930-årene den fremste forkjemper for rutebilens sak i Norge, samtidig som han bygde opp landets største busselskap.

Schøyen vokste opp i Eidsvoll. Etter middelskoleekesamen gikk han på Horten tekniske skole og tok eksamen som ingeniør 1914. I forbindelse med militærtjeneste tok han befalskurs, og i automobilkompaniet i Kristiania fikk han kontakt med den idérike oberstløytnant Fridtjov Andersen, som bl.a. arbeidet med egenutviklede bilringer. Under en transportstreik i hovedstaden 1919 startet Schøyen, på oppfordring av Kristiania lægeforening, firmaet Schøyens Lægebilcentral for å sikre nødvendig transport av leger og pasienter. Året etter tok han opp turbilkjøring med flere 7-seters busser, og 1921 ble Ing. M. O. Schøyens Bilcentraler AS (SBC) dannet, med rutebiltrafikk som viktigste formål.

Allerede 1897 var hovedstadens innbyggere blitt skremt av “tarmristeren”, en dampdrevet buss med jernbeslåtte hjul som larmet i ruten Stortinget–Grefsen bad i et halvt års tid. De første ordinære bussruter i Norge startet imidlertid 1907–08, og i Kristiania var Francis Bennett en pioner med sommerruten til Frognerseteren 1912. Først etter den første verdenskrig ble det fart i etableringen av bilruter, og 1919 og 1920 fikk både Aker-bygder som Østensjø og fjernere steder som Nittedal og Enebakk helårs rutebilforbindelse med hovedstaden.

Det var i denne blomstringstiden M. O. Schøyen etablerte sin nye virksomhet. Han tok raskt ledelsen i utviklingen, både ved oppbygging av sine selskaper og ved sin aktivitet i rutebileiernes organisasjoner. Den private rutebilnæringen måtte kjempe mot myndighetenes ofte tilfeldige konsesjonspolitikk, for rettferdige konkurranseforhold med jernbanene, samt ruste seg for konkurransen med den voksende privatbilismen. Schøyen stod sentralt i alt dette, ikke minst etter at rutebileierne ble organisert 1926. Han var formann i Norges Rutebileierforbund 1933 og i Oslo og Omegn Rutebileierforening 1930–34.

I et intervju med Oslo Illustrerte 1933 ble M. O. Schøyen presentert som “... 105 kilos levende kampvekt. Og han er verken for lang eller for tykk, men det tetteste man kan se for sine øyne. Med en modifikasjon kan man anvende det gammelnorske kjempemålet på ham: han var sine sju alner høg og breid som en vanlig låvedør”. Han tok også uortodokse metoder i bruk: 1935 arrangerte han en europatur for medlemmer av Stortingets vei- og jernbanekomité, veidirektøren og andre sentrale embetsmenn. Formålet var å vise moderne veibygging på kontinentet, og politikernes uttalelser etter hjemkomsten viste at Schøyen hadde klart å bevege holdningene.

SBC vokste raskt. Fra 1921 til 1926 fikk selskapet konsesjon på til sammen 15 ruter, bl.a. til Hønefoss, Lommedalen og Snarøya (1921), Fagernes (1922) og Bygdøy (1923). 1927 ble de enkelte ruter gjort om til egne aksjeselskaper, og Schøyens Bilcentraler ble et administrasjonsselskap som ivaretok fellesinteressene. I 1930-årene ble rutenettet ytterligere utbygd, og et verksteds- og garasjeanlegg stod klart på Filipstad 1933. SBC var da Norges største busselskap.

Schøyen innledet tidlig samarbeid med Gösta Wahlstedt i Sverige og Jens P. Pedersen i Danmark. Dette samarbeidet mellom “de nordiske busskonger” førte bl.a. til opprettelsen av Larvik-Frederikshavnfergen, som SBC satte i drift 1937 og drev helt frem til 1986. Skipsruten var ledd i et arbeid med å få nordmenn ut på busstur, og i årene frem mot den annen verdenskrig ble Vikinglinjen etablert, med ruter til flere europeiske hovedsteder.

Under de første krigsårene deltok Schøyen sentralt i rutebileiernes krisestyre i Oslo. Etter hvert trakk han seg imidlertid ut av aktivt organisasjonsliv, og 1958 gikk han av som direktør. Ing. M. O. Schøyens Bilcentraler omfattet da 40 forskjellige selskaper. “Schøyen-bussene” er imidlertid forblitt et kjent trekk i Oslos bybilde, og konsernet er stadig videreutviklet, fra 1998 som aktiv deltaker og hovedeier i det internasjonale busskonsernet Concordia Bus.

M. O. Schøyens sønn, siviløkonomen Martin Schøyen (1940–), overtok ledelsen av familiefirmaet og er i dag (2004) største aksjonær i Schøyen Gruppen A/S. Han har i løpet av en 20-årsperiode bygd opp verdens største private samling av gamle håndskrifter. Samlingen, som består av mer enn 13 500 numre, de eldste mer enn 5000 år gamle, befinner seg i Oslo og London.

  • Intervju med M. O. Schøyen i Oslo Illustrerte 1933
  • Hoffstad, 1935
  • INN, bd. 1, 1938, s. 798–800
  • Norges Rutebileieres Forbund, avdeling Oslo og Akershus, Oslo og Omegns Rutebileierforening. 1926–1951, jubileumsbok, 1952
  • P. M. Arnstad m.fl.: Ing. M. O. Schøyens Bilcentraler AS – siden 1921, 2002
  • opplysninger fra Martin Schøyen, 2004
  • Maleri av Severin Segelcke, 1938; gjengitt i Ing. M. O. Schøyens Bilcentraler AS, 2002