Faktaboks

M.A. Kårbø
Mons Andreas Andersen Kårbø
Født
3. desember 1881, Herdla (nå Meland), Hordaland
Død
26. desember 1964, Bergen
Virke
Fiskeripioner og organisasjonsmann
Familie
Foreldre: Gårdbruker Andreas Monsen Kårbø (1847–1934) og Anna Olsdatter (1848–83). Gift 1908 med Kristine Sofie Ingebrigtsdatter Skintvedt (8.3.1885–26.11.1962), datter av gårdbruker Ingebrigt I. Skintvedt (1858–1933) og Inga Olsdatter (1854–1935).

M. A. Kårbø var gårdbruker, fisker, politiker, organisasjonsmann og bedriftsleder i fiskerinæringen. Han spilte en sentral rolle i mellomkrigstidens faglige og økonomiske organisering av fiskerne.

Faren drev småbruk på Kårbø nordøst på Holsnøy i tillegg til landnotfiske i samvirke med seks andre bønder. Etter 7 års omgangsskole og tre måneder på Nordhordlands Amtsskule ble Mons Kårbø fisker. Han kom tidlig med på garnfiske etter vårsild og kombinerte dette med bl.a. laksefiske.

Vårsild- og brislingfisket var i oppgang tidlig på 1900-tallet. 1903 byttet Kårbø robåten ut med seilkutter, og 1907 kjøpte han seg inn i et notlag som drev etter brisling og sommersild, senere også vintersild. Han ble notbas, og 1909 kjøpte laget sammen med nabogårdens notlag motorskøyte med snurpenot for brisling, landets største og mest kostbare fiskeredskap. Under den første verdenskrig var det godt med sild og gode priser, og mange av fiskerne i distriktet kunne modernisere gårder og bygninger.

Kårbø var radikal venstremann og kom med i Herdla herredsstyre 1911. Som ordfører 1920–35 fikk han drevet igjennom utbygging av veinett og skoleverk. På Stortinget 1928–45 markerte han uenighet med depresjonstidens spare- og paripolitikk og var opptatt av sosial utjevning.

De norske fiskerne kom senere med i organisasjonsprosessen enn bønder, industriarbeidere og næringens egne tilvirkere og eksportører, pga. de mer enn 100 000 spredtboende næringsutøvere, sesong-, småskala- og kombinasjonsdrift og ikke minst varierende driftsmåter og -forhold. 1918 tok Kårbø initiativ til å etablere Herdla fiskarlag og året etter til å opprette Hordaland fylkes fiskarlag, der han selv ble formann.

1925 tok Kårbø initiativ til å opprette en landsorganisasjon, Fiskernes faglige Landslag, som ble stiftet sommeren 1926 og omfattet fylkeslag ved Oslofjorden og fra Rogaland til Nordland. 1930 skiftet landslaget navn til Norges Fiskarlag. Kårbø var lagets formann til han 1932 ble fiskeriinspektør for Vestlandet.

I 1920-årene økte sildefangstene, men omsetningsforholdene var kaotiske og prisutviklingen negativ. Dette skyldtes bl.a. at markedet bestod av tusentalls båtlag på den ene side og hundretalls innbyrdes konkurrerende tilvirkere og eksportører på den annen. For å få solgt fisken til akeptable priser ble Storsildlaget stiftet desember 1927. Det organiserte sildefiskerne nord for Stad til en enhetlig salgspolitikk vis-à-vis de ulike kjøpergrupper. Sør for Stad var distriktet større, fiskerne flere og redskapssituasjonen mer kompleks. Kårbø tok vinteren 1927/28 opp spørsmålet om organisering også sør for Stad. Etter planlegging i samarbeid med eksportørene i Bergen og Haugesund ble Stor- og vårsildlaget stiftet i desember 1928. Eksportørene etablerte samtidig sin egen organisasjon, som søkte samarbeid med fiskernes to lag.

Stor- og vårsildlaget fikk hovedsete i Bergen, og Kårbø ble styreformann og formann i salgsstyret. Det var en stor prestasjon å få denne svære samvirkeorganisasjonen til å fungere etter hensikten, etablert bare et par uker før fisket startet, og med motstand blant fiskere, saltere og eksportører. Etter at laget hadde klart seg helskinnet gjennom det første driftsåret og det var klart at en stor majoritet av sildefiskerne støttet prosjektet, gikk handelsminister Lars Oftedal med på midlertidig lovbeskyttelse for de to lagene. Fra nå av var det forbudt å utføre fersk sild, snart også salt sild, som ikke var kjøpt gjennom ett av lagene. De inngikk prisavtaler med kjøpergruppene, og fiskerne fikk ens pris for silda enten de leverte tidlig eller sent i sesongen, i nord eller sør, og uavhengig av anvendelse.

Fra sakkyndig hold ble denne doble organisering av sildesektoren betegnet som “den største sammenslutning innen en næringsgren som verden kan oppvise”. Lagene organiserte mellom 20 000 og 30 000 fiskere i nærmere 3000 båter.

Kårbø var tilhenger av sammenslåing til ett lag med felles prisdistrikt, men i stedet truet konflikter mellom redskapsgruppene i Stor- og vårsildlaget en tid laget med oppsplitting. Etter departementalt press ble resultatet to lag og ett prisdistrikt. Trass i støtte fra styret trakk Kårbø seg fra ledervervene i begge organisasjoner 1932 etter krav fra Storsildlaget. Han ble erstattet av fiskeridirektør Sigurd Asserson og ble selv fiskeriinspektør for Vestlandet.

Kårbø satt i fiskerikomiteen på Stortinget da saken om omorganisering av sildelagsordningen kom opp der. Flertallet mente at en ordning med distriktslag var nødvendig for å få slutt på uroen. Kårbø fryktet at en slik løsning ville sprenge det skjøre samholdet og stod på linjen “ett lag, ett representantskap”. Han led nederlag i Odelstinget, men klarte å overbevise Handelsdepartementet høsten 1936. De to lagene ble slått sammen til Noregs Sildesalslag 1937; Kårbø ble administrerende direktør og satt i stillingen til han gikk av for aldersgrensen 1951.

Allerede 1934 hadde lagene etablert A/S Sildefiskernes Eksportlag for å få innblikk i virksomheten til kjøperne og dermed styrke posisjonen i prisforhandlingene. Eksportlaget fikk anlegg for pakking av fersk sild ved Ålesund, Florø, Bergen og Haugesund. Det aller meste av silda gikk imidlertid til olje og mel, og for å bedre sin strategiske posisjon, ble A/S Sildefiskernes Fabrikklag opprettet. Den første egne sildoljefabrikken stod ferdig vest for Bergen 1939, og 1953 hadde laget fire fabrikker, alle blant landets største i sitt slag. 1941 fikk salgslaget også ansvaret for førstehåndsomsetningen av forfangstsild, feitsild, småsild og nordsjøsild mellom Rogaland og Nord-Trøndelag.

Sildesalslaget ble et kraftsentrum i vestnorsk næringsliv. De årlige representantskapsmøter – “sildestorting” – fikk stor oppmerksomhet, og Kårbø fikk i en biografi tilnavnet “Sildekongen”. Hans uvørne energi, pågangsmot, handlekraft og politiske kontakter bidrog til at resultatet ble bra. Han betegnes som “godmodig og sinnatagg i sikker blanding, uvøren og respektlaus andsynes all autoritet som ikkje direkte var innsatt av Gud” (Torolf Solheim).

Den lovbeskyttede omsetning av stor- og vårsild kom til å danne mønster for den økonomiske organisering av hele fiskerinæringen. 1938 vedtok Stortinget råfiskloven, som gav lovhjemmel for et system av fiskesalgslag som først ble fullt utbygd etter den annen verdenskrig. Eksporten av klippfisk, hermetikk og tørrfisk ble organisert og lovbeskyttet i årene 1932–38.

Mons Kårbø ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1947. Han fikk også Norges Fiskarlags gullnål og Selskabet for de norske Fiskeriers Fremmes sølvmedalje.

Verker

  • Næringsveg og levevilkår for kystfolket på Vestlandet, foredrag på Yrkesutstilling for vestlandsbygdene, Bergen 1946
  • Mons Andersen Kårbø si livssoga, Kårbø 1963

Kilder og litteratur

  • K. Fasting: Vintersild soga. Sild og samfunn gjennom hundre år, Bergen 1960
  • T. Solheim: biografi i Samtidsprofilar – 10 år Fossegrimen, Brevik 1963
  • HEH 1964
  • A. Hallenstvedt og B. Dynna: Frå skårunge til høvedsman. Med Norges Fiskarlag gjennom 50 år, Trondheim 1976
  • G. Garathun-Tjeldstø: Noregs Sildesalslag gjennom 50 år, Bergen 1977
  • K. E. Johansen: “Mons A. Kårbø – eit lite portrett av ein stor fiskarhovding”, i Men der leikade fisk nedi kavet. Fiskarsoge frå Hordaland 1920–1990, Bergen 1990, s. 12–18