Fagforeningsmann. Foreldre: Småbruker og sagbruksarbeider Gunnar Buland (1871–1947) og Kjerstina Ingebrigtsdatter Kleivgjerdet (1868–1955). Gift 1917 med Thora Gjertine Aakvik (1892–1972), datter av gråsteinsmurer, senere fabrikkarbeider Iver Aakvik og hustru Beretmarta.

Ludvik Buland var formann i Norsk Jernbaneforbund i 15 år og spilte en viktig rolle i gjenreisingen av denne organisasjonen etter indre strid i 1920-årene. Under den annen verdenskrig var han nestformann i LO fra høsten 1940 til høsten 1941, da han ble arrestert etter unntakstilstanden i forbindelse med melkestreiken (se Rolf Wickstrøm). Buland havnet i tysk fangeleir og døde der.

Buland hadde folkeskole og handelsskole som utdanningsbakgrunn da han 1914 begynte ved Norges statsbaner i Trondheim, der han etter hvert avanserte til stasjonsformann. Han kom tidlig med i faglig arbeid og ble 1920 formann i Trondhjems distrikts stasjonspersonales forening, et verv han hadde frem til 1927. Han var også aktiv i den politiske del av arbeiderbevegelsen og representerte Det norske Arbeiderparti i bystyret 1925–30. Men det var først og fremst som fagforeningsmann Buland ble kjent. Han var nestformann i Norsk Jernbaneforbund 1928–30 og forbundsformann 1930–45.

Formannsvervet overtok han under spesielle omstendigheter. 1920-årene hadde vært turbulente år i Jernbaneforbundet. Jernbanestreiken 1920 hadde endt med nederlag. Som følge av dette nederlaget, misnøye med LO i kjølvannet av storstreiken 1922 og den økonomiske krisen, opplevde forbundet et kraftig medlemsfrafall – fra 9000 medlemmer 1920 til 5200 tre år senere. I tillegg ble forbundet ridd av organisasjonskamp, i første rekke den uforsonlige “konduktørstriden” fra 1924, der forbundet blant annet ikke fikk domstolenes medhold i spørsmålet om retten til kontingentpengene. Som om dette ikke var nok, ble det 1928 avdekket økonomiske misligheter i forbundet. Nestformann Buland valgte i denne situasjonen å støtte en opposisjon mot forbundsledelsen som hadde vokst frem i Trondheim. Ved siden av skarp kritikk av de økonomiske disposisjoner ledelsen i Oslo hadde stått bak, fremstod Buland også som talsmann for en mer avdempet tone overfor konduktørene, som hadde valgt å danne eget forbund utenfor LO. Forbundsstyret bestemte i februar 1930 at Ludvik Buland skulle ta over som formann i forbundet, og landsmøtet valgte ham senere samme år.

Med Buland i sjefsstolen gikk Jernbaneforbundet inn i smulere farvann og en periode preget av stabilisering, vekst og en viss fremgang for medlemmene. Landsmøtet 1930 sørget for endringer i vedtektene, blant annet ble tillitsmennenes plikter og rettigheter revidert med henblikk på å unngå lignende situasjoner som forbundet hadde opplevd i slutten av 1920-årene. Medlemstallet viste igjen en oppadgående tendens, dels som følge av at organisasjonsprosenten gikk opp, men også fordi Bulands linje overfor konduktørene gav resultater og førte denne gruppen av jernbaneansatte inn i forbundet igjen.

Også på det lønnspolitiske området oppnådde Buland etter hvert resultater. Lønnsforliket 1933 og det at offentlige tjenestemenn oppnådde forhandlingsrett samme år var viktige milepæler. Nå ble jernbanepersonalet blant annet sikret representasjon i distriktsadministrasjonene i Statsbanene. Alt i alt bidrog dette til færre konflikter og mer samarbeid.

Den tyske okkupasjonen av Norge skapte nye utfordringer for fagbevegelsen. Etter at situasjonen hadde “normalisert seg” våren 1940, forsøkte lederne i fagbevegelsen å tilpasse seg de nye forholdene, og den fungerende LO-ledelsen la seg på en forhandlingslinje. Avgjørende for dette var nok hensynet til å bevare LO og hindre at NS fikk innflytelse. Men okkupasjonsmakten hadde selvsagt stor interesse av å vinne kontroll over fagorganisasjonen. Fagbevegelsen ville imidlertid ikke bøye seg inn under NS, og i september 1940 fikk LO-ledelsen ordre fra tyskerne om å trekke seg. Jens Tangen ble etter meget sterkt press tvunget til å overta som LO-formann. Han fikk anledning til å utpeke sin nestformann, og valget falt på Ludvik Buland.

Som nestformann i LO la Buland vekt på å bevare organisasjonen og hindre at NS fikk kontroll over fagbevegelsen. Men innad i LO kom det for dagen kritiske røster mot LOs linje overfor tyskerne. Det ble vist til at andre organisasjoner inntok en fastere holdning mot det fremmede styret. Men presset fra tyskerne og NS tiltok. I april 1941 undertegnet Buland, på vegne av LO, et protestbrev fra 22 organisasjoner til Reichskommissar Josef Terboven mot at NS skulle få direkte innflytelse på ansettelser og forfremmelser i offentlig tjeneste. Et nytt protestbrev med sterk kritikk av NS ble oversendt Terboven fra 43 organisasjoner i mai 1941; også denne gang undertegnet Buland på vegne av LO. Tyskerne reagerte på protestaksjonene med arrestasjoner og avsettelse av organisasjonenes ledere. Buland ble arrestert og holdt fengslet i om lag en måned, etter at tyskerne først hadde gjort forgjeves forsøk på å få ham avsatt som nestformann i LO og erstattet av en NS-sympatisør.

Misnøye med matsituasjonen, lønningene og behandlingen av de faglige tillitsmennene førte i september 1941 til at det brøt ut en streikebølge i Oslo. Tyskerne svarte med unntakstilstand 10. september. Allerede kvelden før var en rekke faglige tillitsvalgte blitt arrestert. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble begge dømt til døden og henrettet dagen etter. Ludvik Buland var etter alt å dømme tiltenkt samme skjebne. Han hadde imidlertid reist på bærtur og unngikk å bli arrestert sammen med de andre, men ble tatt dagen etter.

Også Ludvik Buland ble dømt til døden; dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. Til å begynne med satt han i enecelle på Grini, men i oktober 1941 ble han sendt til Tyskland, hvor han havnet i en av “Nacht und Nebel”-leirene, der fangene ble utsatt for spesielt brutal behandling for at de skulle forsvinne. Buland døde i fangeleiren Dessaucoswig kort tid før frigjøringen, i februar 1945. Han var en av om lag 300 nordmenn som ikke overlevde NN-leirene.

  • HEH 1938
  • Arb.Leks., bd. 1, 1932, sp. 963
  • Våre falne, bd. 1, 1949, s. 377
  • T. Pryser: Klassen og nasjonen, bd. 4 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1988
  • J. Kamsvåg: 100 år i kamp for jernbanefolkene. Norsk Jernbaneforbund 1892–1992, 1992