Farmasøyt, fabrikkeier og teknologipioner. Foreldre: Lege (Johan Caspar Carl) Ludvig Spørck (1812–70) og Else Christine f. Spørck (1811–74). Gift 1878 i Düsseldorf, Tyskland med Magnhild Pauline Duus (f. 4.11.1853), datter av konsul Peter Adolph Duus (1827–89) og Johanna Marie Tønder (1830–55). Dattersønn av Johan Henrik Spørck (1778–1849; se NBL1, bd. 14); tremenning av August Geelmuyden Spørck (1851–1928; se sst.).

Ludvig Spørck var grunnleggeren av en allsidig virksomhet i Trondheim på slutten av 1800-tallet. Han startet bl.a. flere fabrikker, telefonselskap og renovasjonskompani.

Spørck vokste opp i Trondheim og tok farmasøytisk medhjelpereksamen 1869. To år senere åpnet han og den tre år yngre broren Henrik, som hadde handelsutdannelse fra København, forretningen Spørck & Co. i hjembyen. Forretningen ble snart utvidet med grossistomsetning av kjemikalier, vaske- og parfymeriartikler. Selv om brødrene hele tiden var kompanjonger, var det ifølge Jonas Richter Ludvig som var “sjælen i forretningen”. Han anla også en mangslungen fabrikkvirksomhet på Øya sør for Nidelva, hvor han produserte ulike typer såpe, parfyme, soda, medisintran, mineralvann, teknisk-kjemiske apparater m.m. Firmaet ble prisbelønnet for sin raffinerte hvalolje ved utstillingene i Liverpool 1886, København 1888 og Paris 1889. I København vant han dessuten en pris for sitt mineralvann.

1877 installerte Spørck en telefonlinje mellom fabrikken på Øya og butikken i sentrum. Dette var bare to år etter at Alexander Graham Bell hadde gjort sin oppfinnelse, og telefonlinjen var en av de aller første i Norge. 1881 stiftet Spørck et telefonselskap i Trondheim. Han allierte seg med den nye svenske telefonleverandøren Lars Magnus Ericsson mot det mektige International Bell Telephone, som også ville etablere seg i byen. I tillegg fikk den lokale ingeniøren Axel Strøm konsesjon på telefondrift. Spørck var raskest ute og vant kappløpet om abonnentene. Hans faktiske monopol ble imidlertid møtt med økende kritikk utover i 1880-årene, og etter 8 års drift ble telefonselskapet overtatt av kommunen. Det samme skjedde i Kristiansund, der han også hadde vært med å opprette et privat telefonselskap.

Spørck var 1885 med på å etablere Trondhjems elektriske Lyscompagnie, men selskapet ble nektet kommunal konsesjon på å forsyne større deler av byen med strøm. 1896 søkte han om konsesjon på å anlegge en privat elektrisk sporvei, men også her møtte han motstand i kommunen, og den kommunale sporveien ble satt i drift 1900.

1889 etablerte Spørck og to medinteressenter Trondhjems Torvstrøfabrik og Renovationscompagnie. Virksomheten dannet en slags naturlig forlengelse av hans kjemiske og sanitære næringsvirksomhet. Selskapet bygde en torvstrøfabrikk på Heimdal og sluttet kontrakt om renovasjon av alle kommunale eiendommer og hos alle private huseiere som ønsket det. Mangelen på skikkelig renovasjon utgjorde et stort helseproblem i datidens Trondheim, og Spørck ønsket altså å løse problemet på kommersielt vis.

Spørck var en ny type næringsdrivende, ikke bare i kraft av sin kjemisk-tekniske utdannelse. Han hadde også evnen til å se nye vekstområder på både elektrisitetens og kjemiens område. Han søkte stadig nye kunnskaper og var på flere studiereiser, bl.a. i forbindelse med industriutstillinger i utlandet. 1876 var han i USA, der han ifølge Ingolf Lenæs skal ha besøkt Thomas Alva Edison.

Det stod stadig strid om deler av Spørcks virksomhet. Skulle nye virksomheter som telefoni, strømforsyning og renovasjon drives i privat eller offentlig regi? Dette var sentrale stridsspørsmål i Trondheim, som i mange andre av landets byer. Spørck var blant pionerene, men kommunen overtok driften på alle områdene etter kortere eller lengre tid. Harald Rinde skriver at mange av de tidlige telefonentreprenørene i Norge slet med at virksomheten manglet en samfunnsmessig legitimitet. I likhet med strømforsyning dannet telefoni et naturlig monopol, noe som lett kunne utnyttes til å ta utilbørlig fortjeneste.

Spørck var av de få tekniske pionerer som greide å tjene penger på sine prosjekter. Noe skyldtes nok evnen til å skaffe seg markedsmakt, men hans forretningstalent strakte seg lenger enn som så. I samtiden het det at “som forsælger af en vare er han ubetinget den bedste mann i byen, og det har vist sig, at hvad disse folk tager sig af, gaar godt”. Noen gammel mann ble han imidlertid ikke; han døde allerede 1898, 50 år gammel.

1927 ble firmaet Spørck & Co. delt i H. Spørcks Vaskepulverfabrikk og L. Spørcks Mineralvandfabrikk og agentur. Begge ble nedlagt i 1930-årene.

  • Adressebog for Trondhjem, Trondheim 1894
  • J. Richter: Det gamle og det nye Trondhjem, 1906
  • HEH 1912 (Johan Henrik Spørck)
  • B. G. Spørck: Genealogiske fortegnelser om familien Spørck, 1924
  • I. Lenæs: Privat-telefonen i Norge, 1966
  • S. Carstens: Med fortida som fremtidsvisjon. Jubileumsbok for Trondheim renholdsverk, Trondheim 1993
  • T. Bratberg: Trondheim byleksikon, 1996
  • R. Danielsen: Det nye bysamfunn. 1880–1914, bd. 4 av Trondheims historie 9997–1997, Trondheim 1997
  • H. Rinde: manus til Norsk telekommunikasjonshistorie, bd. 1
  • A. Wale: manus til dr.avh. NTNU