Ludvig O. Ravensberg var en markant skikkelse i hovedstadens kulturliv fra slutten av 1800-tallet til han forlot Norge for godt 1931. Som billedkunstner trådte han først frem 1954, da han debuterte i Kunstnernes Hus, 83 år gammel.
På farssiden tilhørte Ravensberg slekten Grønvold, tradisjonelt en offisers- og embetsmannsfamilie, men som også fostret kunstnerbrødrene Marcus og Bernt Grønvold. Hans mor var søster av maleren Edvard Diriks samt kusine av Edvard Munch. Kontakten med familien Munch var en viktig del av Ravensbergs barndom. Samværet ledet etter hvert til et nært vennskap med Edvard Munch, og han fungerte i perioder som Munchs hjelper, både i privat og i kunstnerisk henseende.
Familiære forventninger sporet Ravensberg inn i juridiske studier, men ikke frem til noen avsluttende eksamen. Bortsett fra et halvårig studieopphold ved kunstakademiet i München vinteren 1893–94 var Ravensberg selvlært. Den kunstneriske modningstiden var lang, og han hevdet selv at han “innfanget livet i de første førti år”. En del av disse årene, samt mange senere, tilbrakte han utenlands, i Italia, Spania, Tyrkia, Egypt, Hellas, Frankrike og Tunisia – men fremfor alt reiste han til Roma, der han også var bosatt i to lengre perioder, 1895–99 og 1931–39. Den nære kontakten med bl.a. Johan Rohde, Kristofer Sinding-Larsen, Alf Lundeby, H. P. L'Orange og Amund Helland bidrog til å øke hans interesse for den romerske kulturarven.
Reisevirksomheten nedfelte seg i den kunstneriske produksjonen. Det er likevel to motivkretser som utpeker seg, og som han selv karakteriserte som sine hovedgenrer: byscener fra Kristiania og Roma. Fra 1888 til 1931 utførte Ravensberg et stort antall tegninger, akvareller og oljemalerier fra Kristiania/Oslo, de fleste med motiv fra de partier i byen som var i ferd med å forsvinne. Han grep tak i de siste rester av fremdeles autentiske strøk som stod igjen som ruiner, eller partier som viste sammenstøtet mellom to tidsaldre, der det gamle måtte vike for det nye. Slik malte han Kristiania i overgangen til å bli storbyen Oslo. Bildene ble samlet i en serie kalt Stadens Liv og Psychologie, et kulturkritisk prosjekt som gjorde front mot det han betraktet som samtidens forflatning og kulturelle forringelse. Ønsket om å skildre bostedets folkeliv og landskap tok han med seg til Roma, hvor den kulturhistoriske interessen fikk en noe bredere dimensjon. “Jeg har villet skildre Kristiania fra kongen til borgeren, til proletaren – og så har jeg forsøkt å skildre Den evige Stad, Roma eterna.”
Ravensberg hadde en svært subjektiv oppfatning av kunsten og skapelsesprosessen. Kunst skulle være et uttrykk for personligheten. Hans individualistiske innstilling førte til at han benektet enhver forbindelse med stilretninger, og han inngikk aldri i noen form for kunstnergruppering. Likevel hadde han nær kontakt med en rekke kunstnere som, til tross for hans innsigelser, kom til å påvirke hans uttrykksform. I første rekke gjelder dette Harald Sohlberg, Edvard Munch, Nikolai Astrup og dansken J. F. Willumsen.
Ravensbergs kunst spenner mellom to uttrykksformer: på den ene side en finpenslet redegjørelse for virkelighetens gjenstander, og på den annen side en nærmest karikert og naivistisk fortellerform, der en sterk forenkling forenes med en insisterende detaljskildring. Kombinasjonen av disse to tendensene kan også, på vekslende måter, møtes i ett og samme bilde, noe som må sies å være hans generasjons felleseie.
Da Ravensberg debuterte med den store retrospektive utstillingen i Kunstnernes Hus 1954, var interessen stor og medieomtalen bred. Mange var opptatt av hvorfor han ikke tidligere hadde deltatt i den offentlige kunstverden. Hans isolasjon var betinget av flere faktorer. For det første var den klart selvvalgt, basert på et ønske om å være en kunstner som kunne skape i frihet, utenfor det offentlige rom, utenfor det norske kunstliv som han aldri nærte særlig respekt for. For det andre fant han det evig problematisk å komme forbi det forberedende stadium i arbeidet og brukte derfor uvanlig lang tid på å nå “den platform af dygtighed som er den første betingelse”.
Ravensberg flyttet til Sverige 1939, og 1946 giftet han seg med Signe Rosengren. 1950 flyttet de til Hedemora, hvor de ble boende frem til Ravensbergs død 1958. 1972 skjenket enken nær 160 av Ravensbergs arbeider til Oslo kommune; samlingen utgjør nå en del av Stenersenmuseet i Oslo.