Ludvig G. Braathen var en av pionerene innen norsk sivil luftfart. Han bygde opp flyselskapet Braathens SAFE og ledet det fra starten 1946 til sin død.
Braathen vokste opp i beskjedne kår i en søskenflokk på 7 barn, på den lille gården Bråtan i Åssiden i daværende Lier kommune. Farsslekten kom fra Østerdalen, hvor oldefaren hadde vært skogeier. Ludvig snakket senere om sine «lykkelige skoledager og barndomsår». Som forretningsmann hadde han en meget nøktern innstilling til driften av sine forretninger, noe han gjerne tilskrev sin oppvekst. Som barn var han ualminnelig glad i å lese, og da de ikke hadde elektrisk lys hjemme, leste han i lyset fra gatelampene alt han kom over av litteratur.
Braathen gikk på Handelsaftenskolen i Drammen og senere på Treiders Handelsskole i Kristiania, samtidig som han leste både engelsk og fransk. Etter skolegangen fikk han ansettelse hos en grosserer i møbelstoffer i Kristiania, men flyttet snart over til skipsreder E. B. Aaby på Strømsø i Drammen. Etter fire år der drog han 1913 til Cardiff i Wales, hvor han arbeidet hos Aabys agent.
Da den første verdenskrig brøt ut 1914, vendte Braathen hjem for å avtjene verneplikten i H.M. Kongens Garde. Etter militærtjenesten kom han inn hos skipsreder B. A. Sanne i Kristiania. Da Sanne døde 1922, ble Braathen disponent i rederiet sammen med Sannes sønn, og fortsatte der inntil han startet sitt eget rederi 1926.
Braathen var i hele sitt liv opptatt av Det fjerne østen, hvor han så store muligheter for forretningsvirksomhet. Han satte tidlig inn skip i Kina-farten. 1929 kjøpte Ludv. G. Braathens Rederi sitt første tankskip, og 1936 hadde rederiet en flåte på 56 000 tonn. Da hadde også Braathen betalt tilbake det han hadde lånt for å starte rederiet.
Allerede i 1930-årene så Braathen at det ville bli kommersielt grunnlag for sivil luftfart med passasjerer og frakt. 1938 søkte han norske myndigheter om å få starte en flyrute mellom Oslo og New York, men fikk avslag. I avslaget het det at «spørsmålet om direkte flyrute Norge–Amerika kan neppe antas å bli aktuelt de nærmeste år». Seks måneder senere startet Pan American sin første flyrute mellom New York og Southampton i Storbritannia med sjøfly.
Da norsk luftfart skulle gjenreises etter den annen verdenskrig, ville myndighetene samle norsk rutegående luftfart i ett selskap. Det skulle skje mest mulig i samarbeid med Sverige og Danmark, som var bedre forberedt, og i samarbeid mellom norske myndigheter og private rederiinteresser. Men av de rederiene som kunne være aktuelle, var det to som ikke ble med i samarbeidet – Wilh. Wilhelmsen og Ludv. G. Braathens Rederi. Wilhelmsen ønsket ikke å engasjere seg i luftfart, og Braathen ville gjøre det på egen hånd. Han etablerte sitt eget flyselskap 26. mars 1946 under navnet Braathens South-American and Far East Airtransport (SAFE) A/S.
Braathen startet flygninger etter det samme mønster som norsk skipsfart har vært drevet etter i alle år, i tramp- eller linjefart mellom store land og befolkningskonsentrasjoner. Han fulgte opp sin Kina-interesse, og sendte av gårde sin første flygning til Hong Kong 24. februar 1947, med mellomlandinger i mange land. Disse charterflygningene tok etter hvert form av ordinære ruteflygninger, og det ble nødvendig å søke om konsesjon, i strid med myndighetenes ønske om at utenlandsflygninger skulle være forbeholdt DNL/SAS.
Ludvig G. Braathen var en mester i å få opinionen med seg, og Braathens SAFE fikk fem års konsesjon på ruten Oslo–Hong Kong. Første ruteflygning gikk fra Fornebu 5. august 1949, og flyturen til Hong Kong tok vanligvis fire dager med tre overnattinger. 1951 ble SAS etablert slik det er i dag, og myndighetenes krav om å la DNL/SAS ha enerett til alle utenlandsflygninger ble styrket.
Under et kraftig oppgjør i Stortinget stilte Oscar Torps regjering kabinettspørsmål på Braathen-saken, og regjeringen vant, slik at Braathens SAFE ikke fikk forlenget sin konsesjon på Østen-ruten. Samtidig avviste man et forslag om å få rettslig belyst hvilke juridiske forpliktelser Norge hadde overfor SAS. Fra Østen-operasjonene startet 1947 frem til den siste flygningen 6. mars 1954, fløy Braathens SAFE mer enn 72 000 passasjerer, og tilbakela en strekning som tilsvarer 318 ganger rundt Jorden ved ekvator.
Da kampen om Østen var tapt, søkte Braathens SAFE allianse med det islandske flyselskapet Loftleidir, som hadde konsesjon til å fly til reisemål i USA, men manglet både fly og erfaring. Det hadde derimot Braathens SAFE, og 1952 startet selskapet flygninger til USA via Reykjavík, i et samarbeid som varte inn i 1960-årene. Braathens/Loftleidir satte billettprisene så lavt at flygningene utgjorde en alvorlig trussel mot SAS-samarbeidet og deres ruter over Atlanterhavet.
Samtidig agiterte Ludvig G. Braathen sterkt for å innlede landflyruter mellom norske byer, hvor hovedtyngden av flygningene gikk med sjøfly. Braathens SAFE fikk 1952 sette i gang en prøverute Stavanger–Tønsberg–Oslo, og året etter en tilsvarende rute Oslo–Trondheim. Deretter utviklet det innenlandske rutenettet seg slik at Braathen fikk utvikle disse to rutene og de andre rutene som SAS ikke ønsket å fly. SAS fikk enerett på de to strekningene som i 1950-årene ble ansett for å være de viktigste i Norge, nemlig Oslo–Bergen og Oslo–Nord-Norge. Braathen reiste i disse årene mye rundt i Norge og oppfordret til bygging av flyplasser.
Fra begynnelsen av 1960-årene utviklet Braathens SAFE et omfattende flyrutenett i Norge og fløy charterflygninger med turister fra Norge og Sverige til feriemål i Europa og Nord-Afrika.
Ludvig G. Braathen ledet selv sine virksomheter Ludv. G. Braathens Rederi og Braathens SAFE fra starten og frem til han døde. Han hadde et meget personlig forhold til sine selskaper og sine ansatte. Braathen sa alltid «jeg» om sin virksomhet, at «jeg» bestiller fly eller søker konsesjon. Han var opptatt av sine ansattes ve og vel, ut fra en faderlig omsorgsholdning. I forbindelse med hans 80-årsdag 1971 ble det opprettet et fond i hans og hans annen hustru Marjas navn, for å hjelpe selskapets ansatte og deres barn til økt utdannelse. Han forlangte samtidig mye av sine ansatte, noen ganger urimelig mye etter dagens forhold.
Ludvig G. Braathen døde 1976, og ble gravlagt på Vestre Gravlund i Oslo. Han ble etterfulgt som leder av selskapene av sin eneste sønn, Bjørn G. Braathen (1924–2003) og deretter av sønnesønnen Erik G. Braathen (1955–). Braathens ASA ble kjøpt av SAS 2001.