Kinamisjonær og misjonsleder. Foreldre: Farger og gårdbruker, senere fabrikkeier Erik Eriksen (f. 1839) og Oline Larsdatter Harstad (f. 1837). Ugift.

Ludvig Eriksen er kjent som pionermisjonær i Kina og som en fremstående misjonsleder i Norge. Han grunnla Den norske Misjonsallianse og dets organ Misjonsvennen.

Eriksens far kom fra gården Dæhlin i Lunner på Hadeland og var farger av fag; senere startet han ullvarefabrikk på Vikersund. Ludvig vokste opp i et enkelt og nøysomt hjem med 8 søsken. Foreldrene var aktive i menighets- og misjonsarbeid, og allerede som 14-åring ble Ludvig grepet av et religiøst alvor som skulle følge ham hele livet.

Den meget evnerike gutten tok examen artium ved Christiania katedralskole 1885. Han hadde lyst til en akademisk løpebane for å bli prest, men ble på grunn av hardt arbeid rammet av sykdom som gjorde at han måtte legge studiene til side. Året etter opplevde han under et hvileopphold hos prestefamilien Buch i Fjelberg i Hordaland et kristent gjennombrudd, og ble noe senere også helbredet da han under bønn sa: “Jesus Kristus helbreder meg; han legger hendene på hodet mitt og stryker det med sine hender og leger meg.” Eriksen hevdet at helbredelse var en del av Kristi frelsesverk og ønsket senere å fremme dette syn innen kirken.

Etter disse åndelige erfaringene begynte han på studiene igjen og tok anneneksamen 1888. Året før hadde han imidlertid opplevd et personlig kall til å bli misjonær, og etter å ha virket som predikant i Norge i fire år reiste han 1891 til Kina som misjonær. Han ble utsendt av misjonskomiteen Den Norske Kinamission, som var inspirert av det store interkonfesjonelle og internasjonale misjonsselskapet China Inland Mission, under ledelse av den kjente britiske legemisjonæren James Hudson Taylor.

Under sin misjonærtid i Kina fra 1891 til 1900 virket Eriksen i flere av Kinas provinser, men særlig i de nordvestre områder i Chahar (den gang kalt Tsjili), og han nådde gjennom sin evangeliseringsvirksomhet også mongoler og mandsjurier. Han var en utrettelig evangelist og lærer, og delte overalt ut kristne traktater. Han arbeidet sammen med misjonærer fra flere land, og sluttet seg etter hvert til The Scandinavian Missionary Alliance. Han opprettet misjon i Peking (Beijing), men av helsegrunner måtte han reise derfra like etter at bokseropprøret brøt ut 1900. Flere av hans kolleger og kinesiske medarbeidere ble drept i dette opprøret, og misjonsstasjonen ble ødelagt.

Etter at Eriksen kom hjem 1900, ble han leder av Kinamisjonens arbeid i Norge og fra hovedkvarteret “Misjonshjemmet” på Stabekk utenfor Oslo, som ble kjøpt 1901, bygde han opp et rikt arbeid med undervisning, møtevirksomhet og publisering. Han samlet inn penger til misjonen i Kina, og var en av de første misjonsledere som satset særlig på kinesiske evangelister i arbeidet ute.

En av Eriksens store visjoner var å danne en internasjonal misjonsallianse etter mønster av Christian and Missionary Alliance. Den norske Misjonsallianse, som var en av fruktene av hans arbeid, regner året 1901 som sitt grunnleggelsesår. Eriksen utgav fra 1904 kvartalsskriftet Missionsvennen, som ble Misjonsalliansens organ, og fra 1907 også traktatskriftet Saakorn.

Arbeidet i Kina fortsatte å vokse etter tilbakeslaget ved bokseropprøret, og 1910 ble de 7 første norske misjonærene for Misjonsalliansen sendt ut. Misjonsarbeidet ble etter hvert utvidet til å omfatte også andre land, men hovedvekten lå på arbeidet i Kina, hvor det bl.a. ble opprettet et hospital i Kalgan, drevet av den norske misjonslegen Kristian Hannestad.

Teologisk og konfesjonelt ble Eriksen ikke stående innenfor den lutherske tradisjon; han ble gjendøpt og beveget seg i retning av reformert og baptistisk kristendom, ikke minst påvirket av den svenske predikanten Fredrik Franson. Han hadde stor sympati for de “frie” retninger og pinsebevegelsen, men kunne også samarbeide med lutherske kretser. Han var en sterk kristen personlighet, som gjorde et dypt inntrykk på dem som møtte ham, preget av et liv i bønn og et intenst og smittende misjonsengasjement.

1918 tok Ludvig Eriksen Ph.D.-graden på et misjonsemne ved et universitet i staten Washington, USA. Ved sin død 1924 hadde han oppnådd mye av det han hadde planlagt: et rikt misjonsarbeid i Kina med kinesiske og norske medarbeidere og en sterk støtte for misjonen i Norge.

  • O. Skulerud: “Misjonæren dr.phil. Ludvig Eriksen, 1866–1924”, i Norvegia sacra 20, 1924, s. 220–240
  • d.s. m.fl.: Under korsmerket. Artikler viet missionæren dr.phil. Ludvig Eriksens, og missionslæge, dr. Kristian Hannestads minde, Larvik/Oslo 1926
  • Norsk Misjonsleksikon, bd. 1, Stavanger 1965
  • H. Hjelm-Larsen: Komme ditt rike. Den norske Misjonsallianse i 50 år 1901–1951, 1951, s. 17–73
  • d.s.: Jeg møtte dem på veien, 1956, s. 107–111
  • H. Stene Dehlin: Tro tjenere, 1970, s. 9–26