Skuespiller. Foreldre: Ølbrygger Ole Gulbrandsen Spor og Ingeborg Olsdatter England. Gift 17.1.1851 i Bergen med skuespiller Johannes Finne Brun (1832–90).

Louise Brun vil bli stående som en av de fremste norske skuespillerinner på 1800-tallet, en pioner som banet vei for norsk scenekunst med norsk – og bergensk – tale.

Louise Gulbrandsen tilhørte rekruttflokken som åpnet Det Norske Teater i Bergen 1850, det første virkelig norske teater i Norge med bevisst nasjonal målsetting. Louise, fra ølstuen på Smørsalmenningen, var en relativt høy og slank 19-åring, med smalt renskåret ansikt og dype, mørke øyne. Straks hun ble opptatt som elev ved teateret 1849, begynte hun å lese alt som kunne være til nytte for å bøte på en mangelfull utdannelse. Samme prinsipp fulgte hun ved rolleinnstuderinger: alvor, studium, arbeid. De eleganteste damerollene ble tildelt henne, og hun beveget seg og talte med en sikkerhet og ynde som om hun skulle vært født og oppvokst i de høyeste sosiale sjikt. “Hvor tar hun det fra?” var et vanlig omkved. “Fra Sunnfjord,” svarer hennes kollega Marie Midling Bull i sine erindringer, og hentyder til at Louises foreldre begge var fra Sunnfjord. For mens bergenserne bar bybefolkningens livlighet og lette humør inn på scenen, førte Louise Gulbrandsen noe av det norske bygdefolkets takt og kloke verdighet inn.

Louise Gulbrandsen ble også en hyppig benyttet fremfører og fortolker av prologer. Her kom hennes verdige fremferd, klare diksjon og nyanserte og eminente replikkføring til sin rett. Teaterhistorien har tillagt Louise Gulbrandsen den bærende og ærefulle rollen som “kunstens lyse engel” i prologen til åpningen av Det Norske Teater i 1850, men Marie Midling Bull forteller at hun og Louise, allerede kostymert for sine roller i Den Vægelsindede, stod i kulissene og fulgte spent med Claudia Holm som “kunstens engel” i prologen.

I Bergen fikk Louise Gulbrandsen Brun oppgaver i ulike rollefag som hun alle mestret, også i vaudevillen – hun hadde en utmerket sangstemme, og hun viste allerede i rollen som Lucretia i åpningsforestillingen at hun hadde en fin humoristisk sans. Men i forhold til sin mann, Johannes Brun, kunne hun nok virke noe tung og alvorlig. Dette veides imidlertid opp av hennes refleksjonsevne og intelligens. Spesielt følte hun seg hjemme i det romantisk-lyriske repertoar, som gav rom for en stillferdig, poetisk ynde. Som sin mann ble også hun publikums yndling, og hun var den høyest gasjerte skuespiller ved teateret. Sammen gjorde de to studiereiser med stipend fra teateret i Bergen til København, Dresden, Berlin og Wien.

Ekteparet Brun forlot Bergen 1857 og begynte ved Christiania Theater. Her ble de værende, bortsett fra et halvår ved Kristiania norske Theater 1862–63. Også i hovedstaden fikk Louise Brun straks en posisjon i første rekke. Spesielt ble det den franske salongkomedien hun utfoldet seg i. Her var hun, ifølge Bjørnstjerne Bjørnson, glitrende.

I løpet av 15 år hadde hun, ved siden av sin karriere, fått 11 barn, hvorav fire døde tidlig. Selv døde hun i januar 1866. Bjørnson skrev et minnedikt som gir et bilde både av mennesket og kunstneren Louise Brun: “Ja, hennes stille gang igjænnem livet var ikke svakhed, men behersket styrke, var ikke frygt, men dyp ærbødighed ...”.

  • B. Bjørnson: “Skuespillerinden Louise Brun”, i Illustreret Nyhedsblad nr. 5/1866
  • T. Blanc: Norges første nationale Scene, 1884
  • P. Blytt: Minder fra den første norske Scene i Bergen, Bergen 1884
  • L. Dietrichson: Svundne Tider, bd. 1, 1896 (faksimileutg. 1984)
  • O. Almquist: Johannes Brun. En skildring af hans liv og hans samtidige, 1898
  • T. Blanc: Christiania Theaters Historie, 1899
  • M. M. Bull: Minder fra Bergens første nationale Scene, Bergen 1905
  • V. Erichsen: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • L. Jensson: Biografisk skuespillerleksikon, 1981