Louise var norsk dronning i 12 år og ble kronet i Nidarosdomen, men satte ellers få spor etter seg her i landet.
Prinsesse Louise vokste opp i Nederland, som tremenning av den nederlandske kongen. Hun kom etter hvert på tale som et passende gifte for den svensk-norske kronprins Karl, og kabinettssekretær Manderström fikk beskjed om å gjøre undersøkelser. Han beskrev henne som en dame med utmerket oppdragelse og god karakter, men la ikke skjul på at hun ikke ble sett på som noen skjønnhet.
Den nederlandske kongefamilien var og er blant verdens rikeste, og Louise ble regnet som et rikt gifte. Svenske politikere hadde store forhåpninger om en stor medgift, og det ble diskutert offentlig hvor mange jernbaner man kunne få den nederlandske kongefamilien til å bekoste. Naturligvis påvirket også denne rikdommen debatten om kronprinsparets apanasje.
De to hovedpersonene møttes i Haag, og prinsesse Louise falt for kronprins Karl, som på sin side ikke fant henne særlig tiltrekkende. Han innså imidlertid det verdifulle i forbindelsen, da Bernadottene var nykomlinger blant Europas kongelige og derfor følte et behov for giftermål inn i noen av de gamle fyrstehusene. Dessuten talte det til hennes fordel at Louise var protestant, i motsetning til de to foregående dronningene, som hadde holdt fast ved den katolske tro.
Kong Oscar 1 bad på nyåret 1850 om Louises hånd på vegne av sin sønn. Den blivende kronprinsessen brukte forlovelsestiden godt og lærte seg svensk. Etter at hun var blitt gift med kronprins Karl, reiste hun gjennom Sverige sammen med sin svigerfar, kong Oscar 1. Allerede på denne reisen opptrådte hun med stor verdighet.
Kronprinsesse Louise fikk to barn – datteren Louise (1851–1926), som ble gift med kronprins, senere kong Frederik 8 av Danmark og dermed ble mor til kong Haakon; og sønnen Carl Oscar, arveprins til Sverige og Norge, som døde bare et drøyt år gammel 1854. Arveprinsens død var en tragedie, og da Louise senere også ble syk og det var klart at hun ikke ville få flere barn, fikk dette barnedødsfallet dynastiske følger. Hun skal ha tilbudt kronprins Karl skilsmisse, men han avslo dette tilbudet, da hans yngre bror Oscar hadde mange sønner som kunne sikre arvefølgen.
Louise ble dronning 1859 og kronet året etter sammen med sin mann i Stockholm og deretter i Trondheim. Hun ble dermed den første norske dronning som ble kronet siden middelalderen.
Dronning Louise hadde ikke politisk innflytelse og forsøkte heller ikke å påvirke sin manns politikk. Hun hadde imidlertid sine politiske oppfatninger og delte ikke kongens antityske syn. Hun var dessuten godt orientert og fulgte utviklingen nøye. I et brev til grevinne Piper omtalte hun forfatningsreformene 1864, da den svenske stenderriksdagen ble opphevet, som et lynnedslag.
Louise utførte sine oppgaver som dronning på en pliktoppfyllende måte, men ønsket helst å leve et stille familieliv, i motsetning til ektemannen, som elsket selskap og var en stor damevenn. Dronningen var religiøs og velgjørende og hadde et stort hjerte for alle som led nød, men spesielt for syke og døvstumme barn. Hun grunnla Drotning Lovisas understödsforening, som samlet inn penger til ulike gode formål. Hennes religiøse sinnelag kommer også til syne ved at hun oversatte to religiøse bøker fra engelsk og nederlandsk til svensk. Dessuten var hun hengiven mot sin mann og viste stor tålmodighet med hans mange eskapader.
Dronning Louise besøkte Norge flere ganger og bodde på slottet i Christiania i over et år mens hennes mann var visekonge i Norge 1856–57. Hun døde 1871, et år før sin mann.