Lyriker og maler. Foreldre: Snekker Peder O. Kvalstad (1835–1921) og Olga Lovise Arntzen (1867–1949). Gift 1947 med Else Lund-Pedersen (21.1.1917–).

Louis Kvalstad utdannet seg til kunstmaler, men ble mest kjent for sin lyrikk. Hans beste dikt har en enkel og klar form med en sterk fargevirkning i billedbruken.

Kvalstad og tvillingbroren Mabel Elliot vokste opp på Skage i Namdalen, der faren, som hadde vært farmer i USA, var gårdbruker og snekker. Guttene måtte ut i arbeid i 10-årsalderen, og Louis fikk ingen skolegang ut over et år på Namdal folkehøyskole 1922–23. Han hadde arbeidet som gårdsgutt, tømmerhugger, malersvenn og handelsbetjent før han 1928 begynte i avisen Inntrøndelagen i Steinkjer. 1931 drog han til Oslo for å bli kunstner som Elliot, som hadde begynt på Kunstakademiet 1924.

Offisielt debuterte Kvalstad 1936 med diktsamlingen Kornsus, men på lokale forlag hadde han tidligere utgitt flere bøker, bl.a. novellesamlingen Den rike høst og andre noveller, hvor han tematiserte forholdet mellom bygd og by, hjemfølelse og utferdstrang.

Kvalstad hadde stipendreiser til Sverige, Danmark, Belgia, Frankrike og Italia. 1938, samme år som broren døde av tuberkulose, foretok han en reise til Nord-Norge og Svalbard. Han var den første norske lyriker som brukte motiver fra Svalbard.

Kornsus er, som debut betraktet, usedvanlig stilsikker og spenner over et vidt register, fra det høystemte diktet Såmanns elsk til reiseinntrykk. Diktene handler om skogrike bygder med tømmer, korn og fisk, men også om jazz, lysreklamer og storbyer, samt ekfraser (dikt om kunstverk) som Foran Munch.

Selv om Kvalstads lyrikk var forankret i namdalstraktene, skrev han også fra sine mange reiser, om enn med en forkjærlighet for naturen i de nordlige strøk, Ishavet og Svalbard. En fascinasjon for det moderne skinner imidlertid igjennom i mange dikt: “Plymouth, Opel, Mercedes./ Også vår vogn/ er et susende insekt/ på vei over slamgrå flater/ mot et solcenter i byens blomst,/ som dufter eterisk av bensin.”

Kvalstads tidlige poesi preges av en blanding av hymnisk naturdyrking og arbeiderklassesympati, av vitalisme og sosialisme. Sirkelsagenes sang, byggarbeidernes snekring og gruvearbeidernes minering lyder side om side med fuglesang og bekkeklukk. Solnedgangen bak Akers mekaniske Verksted er like vakker som den i Namdalsfjellene. Glimtvis skildres også 1930-årenes arbeidsløshet og nøden som fulgte.

Samlingene Vingeslag og Drømmen om tiden og bølgen, som kom ut under den annen verdenskrig, er preget av mindre engasjement, og det personlige islett er svakere. Hans “bagateller” har verken Orvils klangbunn eller Wildenveys musikalitet og blir derfor ganske grunne. Andre dikt har en altfor høystemt tone, og de manglende linjer til samtiden virker påfallende.

Bedre var da Kvalstads siste samling, Flotid, som bl.a. inneholdt to prosadikt, samt diktet Frostmusikk for monumenter, om et tenkt møte mellom maleren Lars Hertervig og Arne Garborg. Dikteren tok nå opp igjen hjemtraktene som dikterisk stoff, som i prosadiktet Ensom manns tanker, trolig en del av en ufullført diktsyklus med Namsen som motiv.

Kvalstads beste dikt er i frie vers, ofte på grensen til prosa. Bortsett fra det lange diktet Storgrana i Landegod, som er på nynorsk, er hans dikt skrevet på riksmål, uten innslag av dialekt.

Mottakelsen av Kvalstads lyrikk var lenge positiv, men fra og med etterkrigssamlingen Flotid ble det reist kritiske røster mot hans velklang og høytone, og i dag oppleves forfatterskapet som noe foreldet. I nyere litteraturhistorier er han ikke nevnt, men han er representert med fem dikt i antologien Moderne norsk lyrikk (1995), og i Namdalen har han en sikker posisjon.

Som maler laget Kvalstad hovedsakelig landskaps- og interiørbilder, foruten et par alterbilder. Sammen med John Savio stilte han ut i Tromsø Kunstforening 1930, og han deltok på en kollektivutstilling i Oslo Kunstforening i 1930-årene.

  • Magnhild, fortelling, 1924
  • Sordin, dikt, 1928
  • Den rike høst og andre noveller, prosa, 1931
  • Kornsus, dikt, 1936
  • Ringbølger, dikt 1937
  • Rosa og svart, dikt 1938
  • – og elvene strømmer, dikt, 1940
  • Vingeslag, dikt, 1942
  • Drømmen om tiden og bølgen, dikt, 1945
  • Flotid, dikt 1948
  • Ensom manns tanker, i Vinduet1951
  • Såmanns elsk, dikt i utvalg ved Einar Skjæråsen, 1959
  • J. Thiis: “En ung norsk lyrisk dikter”, i Samtiden 1941
  • L. Aas: Trønderne i moderne norsk diktning, 1942
  • R. Hultengreen: Profiler i norsk lyrikk, 1943
  • T. Greiff: “Louis Kvalstad”, i Vinduet 1950
  • C. F. Prytz: 13 norske lyrikere, 1956
  • Norske portretter. Forfattere, 1956
  • L. Bartnes: Louis Kvalstads lyrikk, h.oppg. UiO, 1973
  • J.-A. Andersen: “Namdalsdikteren Louis Kvalstad”, i Arena. Trøndersk tidsskrift for kunst og kultur, 1981
  • P. Aas-Eng: “Louis Kvalstad – hva eide verden, om den ikke eide den som elsket?”, i Forfatternes litteraturhistorie, bd. 4, 1981
  • G. Alfsen: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • L. M. Idsø (red.): De hvite skyene. Louis og Elliot Kvalstad – eit 90 årsminne,1995
  • G. Foss: “Nord for jubilantens heimtrakter. Eit feltforsøk på Louis Kvalstad”, i Mosaikker. Festskrift i anledning Hans Erik Aarsets 50-årsdag, 1996
  • K. Gåsvær: “Om Louis Kvalstad”, i Naumdøla jul 1996
  • H. Haugereid: “Det var studiet av maleriet som lærte mig å skrive dikt.” Ekfrasen i Louis Kvalstads lyrikk, h.oppg. NTNU, Trondheim 1997

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (hoftebilde) av Henry Arntzen, 1932; foto i Norsk Portrettarkiv, Riksantikvaren, Oslo
  • Maleri (halvfigur) signert I. K., utstilt 1946; p.e