Sivilingeniør. Foreldre: Fabrikkeier Johan Martin Knudsen Nødtvedt (1880–1935) og Rachel Schrøder (1884–1972). Gift 10.7.1948 med danselærer Ragnhild Barre (9.12.1923–), datter av kaptein Einar Barre (1878–1964) og Valborg Andersen (1883–1960).

Lorentz Nødtvedt ledet utviklingen av de høykvalitets båndopptakere som toppet forbrukertester i Europa og USA og var grunnlaget for Tandbergs Radiofabrikks oppsiktsvekkende inntjening, ekspansjon og internasjonale renommé i 1950- og 1960-årene.

Etter examen artium i Larvik 1940 og et års praksis i industrien begynte Nødtvedt på svakstrømlinjen ved Norges tekniske høgskole (NTH) 1941. Under krigen måtte han avbryte studiene, og han deltok aktivt i Milorg i Telemark. Han fullførte utdannelsen ved NTH 1947 med hovedkarakter Særdeles tilfredsstillende. Deretter søkte og fikk han stilling ved NRKs tekniske avdeling, hvor han arbeidet med elektroakustisk studioutstyr.

Under den annen verdenskrig ble mer enn 500 000 norske radiomottakere beslaglagt av okkupasjonsmakten. Etter krigen viste det seg at mange av apparatene var forsvunnet, og for å fylle behovet ble det raskt startet et stort antall radiofabrikker. For å sikre kvaliteten måtte alle nye apparattyper godkjennes av NRK. Det førte til nær kontakt mellom fabrikkene og NRKs tekniske avdeling. En av fabrikantene, Vebjørn Tandberg, ble oppmerksom på Nødtvedts tekniske kunnskaper og menneskelige kvaliteter og tilbød ham stilling i sin radiofabrikk. Etter ett år i NRK begynte han 1948 hos Tandberg, som hadde visjoner om å produsere en båndopptaker for privat bruk. Det viste seg at Tandberg hadde valgt den rette mann.

Nødtvedt hadde alle de gode egenskapene som var ønskelige for å skape et nytt og avansert produkt. Han var intelligent, nysgjerrig, kritisk og krevende, men samtidig et “lekende” menneske som skapte et attraktivt energisenter med lojale og dyktige medarbeidere. Nødtvedts solide teoretiske kunnskaper dannet grunnlaget for konstruksjon av et revolusjonerende lydhode som gav Tandbergs båndopptakere en uovertruffen lydkvalitet. Men han var også levende opptatt av samfunnsmessige spørsmål og dertil en spennende debattant, som med sjarm og humør brakte uortodokse synspunkter inn i diskusjonen.

Den første båndopptakeren kom på markedet 1952, og i den følgende 20-årsperioden fulgte stadig mer avanserte modeller, også for profesjonelt bruk. Fra midten av 1950-årene ble Tandbergs båndopptakere eksportert til hele verden. Navnet ble synonymt med kvalitet. 1954 lanserte de en båndopptaker med to hastigheter, og 1956 – som den første i Europa – en båndopptaker med tre hastigheter. Dette var teknisk og produksjonsmessig krevende produkter, og Nødtvedt fulgte hele prosessen fra elektronisk og mekanisk design gjennom produksjonen til det ferdige produkt.

I elektronikkens hjemland USA måtte gigantene RCA og General Electric se seg slått av kvaliteten på Tandbergs båndopptakere. For krevende kunder var det en selvfølge å kjøpe Tandberg. 1964 ble Tandberg slått opp på forsiden av Wall Street Journal som ett av fire europeiske firmaer med bemerkelsesverdig eksportøkning på det amerikanske marked.

Etter hvert førte Nødtvedts arbeid med båndopptakere til nye, viktige produkter som f.eks. språklaboratorier, tekniske instrumentopptakere, digitale båndstasjoner og dataprodukter.

Tross flere års sykdom deltok Nødtvedt i 1970-årene som teknisk direktør og ressursperson i arbeidet med å overkomme de vanskeligheter bedriften var kommet opp i. Han døde 1977, og året etter gikk Tandbergs Radiofabrikk konkurs som følge av en for sterk ekspansjon under vanskelige markedsforhold.

  • Stud. 1940, 1965
  • K. Sogner: Veksten mot idealfabrikken. Tandberg radiofabrikk i 1970-årene, 1990
  • H. Dahl og A. Strømme Svendsen: Vebjørn Tandberg, triumf og tragedie, Bergen 1995
  • samtaler med Per Krogstad og Paul Johnsen, 2002