Norskamerikansk gullgraver og hundekjører. Foreldre: Smed og fisker Isak Seppälä (1845–1923) og Anne Henrikka Henriksdatter (1845–1923). Gift 29.10.1909 i Nome, Alaska med belgiskfødt kokke Constance (1884–april 1969), ytterligere opplysninger er ikke funnet.

Leonhard Seppala var gullgraver i Alaska og vant en rekke store løp som hundekjører, bl.a. The All-Alaska Sweepstake, men ble særlig berømt for kjøringen av difteriserum til Nome 1925. Hunderasen siberian husky er avlet frem av ham.

Leonhards besteforeldre på farssiden innvandret til Norge på midten av 1800-tallet. Begge var født i det finskspråklige Pajala i Sverige og er oppført som kvener i norsk folketellingsmateriale. Også faren var født i Pajala, mens moren var født i Lyngen. Leonhard Seppala var således kven, med finsk som hjemmespråk. Familien hadde i flere generasjoner vært smeder, og slektsnavnet er dannet av “seppä”, som er finsk for smed.

Da Leonhard var to år gammel, flyttet familien til fiskeværet Skjervøy. I ungdomsårene arbeidet han i farens smie, og fra han var 12 år gammel, var han med på sesongfiske på finnmarkskysten. 1897 drog han til Kristiania og arbeidet på Akers mekaniske Verksted og ved C. F. Andersens kunstsmie, hvor han tok svennebrev. Et og et halvt år senere vendte han tilbake til Skjervøy, da faren trengte hjelp i smia. Men allerede 1900 utvandret han til Amerika.

1899 besøkte gullgraveren, eventyreren og mannen bak Pioneer Mining Company, Jafet Lindeberg fra Kvænangen, Troms “med lommene fulle av gullklumper og tykke bunter med dollarsedler”. Lindeberg vervet Seppala og flere andre fra Nord-Troms til sin virksomhet i Alaska og forskutterte reisen hans.

Nome ble Seppalas hovedbase i Alaska. De første årene ble et slit uten like, og han lengtet ofte hjem til farens smie. Til 1920 var han ansatt i Pioneer Mining Company, deretter som oppsynsmann i U.S. Mining & Smelting Company, først i Nome, deretter i Fairbanks. 1946 slo ekteparet Seppala seg ned i Seattle.

I Alaska utmerket Seppala seg først som skiløper. Men snart ble hundekjøring en hovedsport, især etter at Nome kennel klubb ble stiftet 1908. Etter flere år med hundekjøring i forbindelse med arbeidet, satset Seppala på konkurranseløp, der han opplevde en eventyrlig karriere med seirer i en lang rekke prestisjetunge løp over hele Nord-Amerika i løpet av 15–20 år. Han vant f.eks. All Alaskan Sweepstake tre år på rad, New England-løpet, Lake Placid-løpet, Poland Spring-løpet og The Eastern International Dog Race i Quebec.

Den begivenheten som gjorde Seppala legendarisk, var “the serum race” (på norsk også kalt “kappløpet med døden”). Vinteren 1925–26 ble Nome rammet av difteri og trengte mer serum. Flyfrakt var for usikkert, og frakt med hundespann ble ansett som eneste alternativ. Serum ble sendt fra Seattle til Seward med båt og med jernbane til Nenana, ca. 1200 kilometer øst for Nome. Herfra ble det fraktet videre med hundespann til Nome. Seppala kjørte den desidert lengste distansen, 525 kilometer uten hvile og i snøstorm, og overlot serumet til siste kjører, Gunnar Kaasen fra Kvænangen, som rakk frem til Nome i tide til å unngå en katastrofal epidemi.

Mot slutten av karrieren turnerte Seppala i USA med sine hunder, også på sirkus og i Madison Square Garden i New York. Overalt trakk han store tilskuermengder, og han ble en populær figur i reklameindustrien. Fortsatt fremstår Seppala som tidenes største hundekjører. 2000 ble han av det internasjonale hundekjørerforbundet kåret til “århundrets hundekjører”. Flere hundeløp er knyttet til minnet om ham, som Seppalaløpet over to døgn på Østlandet og Iditarod i Alaska, verdens lengste hundeløp, nesten 1900 kilometer, som stort sett følger serumets vei gjennom Alaska, arrangert siden 1964. 1967 ble Seppalas aske strødd i løpssporet ved starten på Iditarod.

Seppala satset mye på kennel- og avlsarbeid og satte standard med lette hunder som trekkhunder. Hunderasen siberian husky er basert på hans “Siberian sleddog breed”. Hans mest kjente lederhund, Balto, har fått sin statue i Central Park i New York, og det er laget både bøker og filmer om den. Lederhunden Togo, som Seppala selv satte høyest, er utstoppet og plassert i en glassmonter ved startstedet for Iditarod. Begge hundene var med under “the serum race”, men Balto ble kjørt av Kaasen.

Seppala bistod også Roald Amundsen med fraktoppdrag under hans ulike opphold i Alaska.

En rekke gjenstander fra Seppalas liv er forært til Tromsø museum og museer i Alaska. Carrier McLain Memorial Museum i Nome har en egen Seppala-samling. Seppala ble det første æresmedlem av Norsk trekkhundforbund. Han var æresgjest under de olympiske leker i Squaw Valley 1960.

  • Litt om hundekjøring og andre ting, udatert håndskrevet manus uten tittel, Norsk Polarinstitutt, trykt i Polarboken 1955, 1955
  • Seppalas memoarer (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • E. Birdsall Darling: The Great Dog Races of Nome, ukjent trykksted 1916
  • “The King of the Trail”, i Mgbl. 17.12.1921
  • E. M. Ricker: Seppala. Alaskan Dogdriver, Boston 1931
  • E. Nansen: Hundekjøreren, 1932
  • “En prat med hundekjøreren og gullgraveren Leonard Seppala”, i Norsk Polar-tidende nr. 1/1950
  • R. Thompson: Seppala's Saga of the Sled Dog, 2 bd., Washington 1977
  • L. B. Demidoff og M. Jennings: The Complete Siberian Husky, New York 1978
  • K. O. Bjork: “Reindeer, Gold, and Scandal”, i Norwegian-American Studies, vol. 30, Northfield 1985
  • Ø. Vorren: Samer, rein og gull i Alaska, 1989; S. Haycox: Alaska. An American Colony, 2002
  • G. og L. Salisbury: The Cruelest Miles, New York 2003
  • “Helter og hunder i kappløp med døden”, i Aftenp. 6.3.2004
  • P. A. Nilsen: “Leonhard Seppala: Hundekjørerlegenden fra Nord-Norge”, på Internett: http://www.tunheim.no/fakta/seppala.htm
  • Kirkebok for Lyngen
  • Kirkebok for Skjervøy
  • opplysninger fra Bjørnar Seppola og Harald Tunheim
  • Statue (med hundespann), avduket 1999; Skibotn, Troms
  • Minnesmerke i Pajala, Sverige