Leif Dietrichson var en av pionerene i militærflyging i Norge. Han er best kjent for å ha vært flyger på N-24 under Roald Amundsens flyging mot Nordpolen 1925, og han mistet livet sammen med Amundsen under “Latham”s havari 1928.
Dietrichson vokste opp på Hønefoss og var nest yngst av fem søsken. Faren, som var lege med stort samfunnsengasjement, “slet sig aldeles ut” i sin privatpraksis og døde da Leif var seks år gammel; moren måtte deretter forsørge familien som musikklærer. Faren ble omtalt som “ivrig forsvarsvenn” og ville sannsynligvis derfor ha vært glad for å se at sønnen gjorde sin karriere i marinen.
Etter Sjøkrigsskolen 1908–11 fikk Leif praksis som styrmann i Bergenske Dampskibsselskap før han ble torpedosjef under nøytralitetsvernet 1914, og leder av Hvaleravdelingen, med torpedobåten Springer. Da Marinens flyvevesen ble opprettet 1915, flyttet han over dit og ble en av pionerene. Han begynte å fly 1916 og reiste våren 1918 til Storbritannia for videre trening. Senere samme år ble han sjef for flybåtstasjonen i Kristiansand, en stilling han hadde til han døde.
1923 traff han Roald Amundsen gjennom felles bekjente (hans onkel, den senere general Oluf Dietrichson, hadde vært med Nansen over Grønland 1888–89). Amundsen hadde planer om å fly til Nordpolen, og Dietrichson fikk permisjon fra sin stilling for å være med, da Marinen så på polflygingen som videreutdanning.
Ekspedisjonen kom av gårde i to Dornier-Wal fly (N-24 og N-25) 21. mai 1925 fra Ny-Ålesund på Svalbard. Etter 8 timer i luften gikk flyene ned i hver sin råk i isen for å kunne ta en nøyaktig posisjonsbestemmelse. Det viste seg at de ikke var kommet lenger enn til 87° 43' n.br. Flyene hadde landet 3–4 nautiske mil fra hverandre, og det tok en tid før de fikk kontakt. N-24s ene motor var blitt skadet, og etter noen dagers jobbing ble flyet etterlatt, og Dietrichson, Oskar Omdal og Lincoln Ellsworth tok seg over isen til N-25. Underveis falt de to første i en råk og Ellsworth reddet deres liv. De seks besetningsmedlemmene måtte slite i tre uker på isen for å lage en startbane og gjøre N-25 klart. 15. juni tok de av tilbake til nordkysten av Svalbard, hvor de ble plukket opp av en passerende båt. Gleden var selvsagt enorm da de dukket opp igjen fra det uvisse.
Året etter skulle Dietrichson ha vært med på Amundsens polflyging med luftskipet Norge, men trakk seg “av familiehensyn”. Ifølge Roald Amundsens biograf Tor Bomann-Larsen var det heller fordi han var misfornøyd med at Ellsworth ble utpekt til å være navigatør, noe Dietrichson var utdannet til.
1928 fikk Dietrichson igjen permisjon fra sin stilling i Kristiansand, da han planla å reise til Canada og USA, hvor han hadde mulighet for å være med Richard Byrds ekspedisjon med fly til Sydpolen. Men da Amundsen bad ham bli med på leting etter Umberto Nobile og hans havarerte luftskip nord for Svalbard, valgte han det i stedet. 18. juni 1928 tok de av fra Tromsø i et fransk Latham-fly med en besetning på fire. Den siste radiokontakten med flyet var knappe tre timer senere ved Bjørnøya. Etterpå var det bare stillhet. At flyet hadde havarert, ble endelig bevist da en flottør ble funnet i havet 2 1/2 måneder senere.
Leif Dietrichsons dypblå øyne, gode humør og ferdighet som flyger og navigatør ble fremhevet i det som ble skrevet om ham. Han ble utnevnt (posthumt) til kaptein i Marinens flyvevesen mens letingen etter Latham pågikk. – Hans sønn Gustav Dietrichson (1921–45) ble også militærflyger og navigatør; han tjenestegjorde i R.A.F. og omkom under et bombetokt over Tyskland i krigens siste uker.