Leif Andreas Larsen, kjent som «Shetlands-Larsen». Sjøoffiser og krigshelt. Foreldre: Handelsreisende Anders Olai Larsen (1871–1960) og Amalie Hansen (1870–1961).

Gift 1. gang 1935 med Hjørdis Grimsæth, (18.3.1908- 27.9.1945, datter av politikonstabel Johan Grimsæth, (1872-1941) og hustru Anna, (1878-1956).

Gift 2. gang 1947 med Anna Justad (12.8.1917–9.6.1999), datter av byggmester Marius Justad, USA (1896–1979) og hustru Emilie (1892-1975).

“Shetlands-Larsen” var en av de mest legendariske norske helter under den annen verdenskrig. Han foretok i alt 52 turer frem og tilbake til Shetland med flyktninger, agenter og våpen.

Leif Larsen ble født i Bergen. I en søskenflokk på 12 var han en av 9 som vokste opp. Utdannelse ble det lite av, og Leif drog til sjøs som 16-åring. Han seilte mange år i utenriksfart som matros, men 1931 tok han seg hyre på en passasjerbåt i rutefart på Vestlandet. Den kunnskap han fikk her om lokale farvann, skulle komme vel til nytte senere. Da vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland brøt ut høsten 1939, meldte Larsen seg som frivillig. Knapt var kampene over før Norge ble trukket inn i krigen. Larsen deltok i felttoget flere steder på Østlandet etter at han hadde kommet tilbake via Sverige. Ferden gikk via Østerdalen før den endte i Trondheim. På noen korte uker hadde han avansert til sersjant.

Da kampene i Norge var over, var Larsen hjemme noen måneder før ferden gikk over Nordsjøen. Skøyta Motig fra Herdla forlot Norge 9. februar 1941. Om bord var Leif Larsen og en gruppe andre Englandsfarere. I Storbritannia ble Larsen snart overført til Norwegian Naval Independent Unit, eller “Shetlandsgjengen” som avdelingen ble kalt på folkemunne. Oppgaven var å stå for den militære trafikken over Nordsjøen på vegne av norske myndigheter, i nært samarbeid med Special Operations Executive (SOE) og Special Intelligence Service (SIS). Gjennom en lang rekke ferder over Nordsjøen kom Larsen til å opparbeide et legendarisk ry. Den første tiden tjenestegjorde han som maskinist, men snart tok han kommandoen selv. Oktober 1941 var Larsen maskinist på skøyta Nordsjøen på vei til Nordmøre, der skuta forliste under land i en storm. Larsen kapret skøyta Arthur sammen med noen andre og førte denne over til Shetland igjen. Få uker etter var Larsen, nå som skipper på Arthur, i Sunnfjord med en våpenlast. Senere samme måned returnerte han med samme farkost til samme sted, denne gangen med en etterretningsagent.

I tiden som fulgte, ble det mange krysninger i all slags vær. Da skøyta Blia forsvant i en forrykende storm i november 1941, var Larsen ute i den samme stormen. Også denne gangen klarte han seg. Hele tre ganger kom Larsen tilbake til Shetland uten den båten de tok over. En gang forliste de på Nordmøre, skøyta Bergholm ble senket i samme farvann av tyske fly, og Arthur møtte sin skjebne i Trondheimsfjorden da Larsen og mannskapet så seg nødt til å senke den etter et feilslått forsøk på å angripe det tyske slagskipet Tirpitz. Mannskapet kom seg over til Sverige og var snart tilbake i Storbritannia.

Skøytetrafikken var kostbar, og tapene ble etter hvert uakseptabelt høye, nesten 50 prosent. 1943 ble tre ubåtjagere tilført avdelingen fra USA – Hessa, Hitra og Vigra. Disse kom til å gjennomføre Nordsjøtrafikken uten tap. Larsen førte kommandoen på Vigra resten av krigen. Trafikken gikk under navnet “Shetlandsbussen”, og Larsen og hans kolleger hadde mye av æren for suksessen.

Manglende formell utdanning førte til tregt avansement for Larsen. 1943 ble han fenrik og 1945 løytnant. Om gradene manglet, var det desto rikeligere med dekorasjoner. Han fikk flere britiske og norske utmerkelser og ble en av de høyeste dekorerte allierte soldater under hele krigen. På norsk side fikk han bl.a. Krigskorset med 2 sverd, og britene belønnet ham bl.a. med Distinguished Service Order (DSO), Distinguished Service Medal (DSM) og Conspicuous Gallantry Medal (CGM).

Etter krigen var det flere som forventet at Larsen skulle gjøre karriere i marinen. Slik gikk det ikke. Et forsøk på forretningsdrift slo feil. Han ble etter hvert kapteinløytnant (1953) og ledet opplæringen på Vestlandet i sjømilitære disipliner innen det nyopprettede Sjøheimevernet. Sine siste yrkesaktive år arbeidet han på marinens hovedbase Håkonsvern.

  • F. Sælen: Sjetlands-Larsen, 1947 (flere senere utg.)
  • HEH 1979
  • Minnesmerke over Shetlands-Larsen (og Shetlandsgjengen) av Knut Steen, 1995; på Torgutstikkere, Bergen