Kringkastingsmedarbeider. Foreldre: Lektor Jonathan Johnson (1866–1953) og Karen Sofie Berg (1879–1961). Gift 1935 med Birte Julie Annelise Hauch (20.12.1911–10.4.2002), datter av professor, dr.med. Erik S. A. Hauch (1871–1945) og Julie Anna David (1879–1953). Sønnesønn av Gisle Christian Johnson (1822–94); tremenning av Kaare Espolin Johnson (1907–94) og Alexander Lange Johnson (1910–89).

Lauritz Johnson ble landskjent som barnetimeonkel på midten av 1900-tallet. Som leder av barne- og ungdomsprogrammene i radio og fjernsyn var “onkel Lauritz” uvurderlig som rikssamlende oppdrager, inspirator og kulturformidler.

Johnson ble født på Nøtterøy utenfor Tønsberg som en av 8 søsken. Han ble oppdratt med kjærlighet, omsorg og respekt, verdier som skulle bli grunnelementer i hans senere forhold til barn. Han tok examen artium 1925 og ble cand.jur. 1930. 1935 giftet han seg med Birte Hauch fra Danmark. De fikk etter hvert fire barn.

Etter en heller mager tid som overrettssakfører på Nøtterøy skrev Johnson boken Mens vi venter om fattige jurister som ikke fikk arbeid, og han prøvde seg som frilansjournalist. 1937 fikk han ansettelse i NRK og var medarbeider i Foredragsavdelingen frem til den annen verdenskrig.

Da staben igjen var samlet etter krigen, var programsjef Olav Midttun på jakt etter en leder for barneprogrammene. Lauritz Johnson var den av programsekretærene som hadde flest barn, og juristen fra Foredragsavdelingen ble dermed den første sjefen for barne- og ungdomsprogrammer i NRK. Men han stilte visse betingelser: Han ville ha et pikekor, et guttekor og et juniororkester, og han ville ha hørespill for barn hver lørdag! Og slik ble det.

I løpet av kort tid begynte en gullalder for norsk barnelitteratur. Anne-Cath Vestly, Thorbjørn Egner og Alf Prøysen samlet lyttere rundt Barnetimen for de minste, og Amund Schrøder og Nils-Reinhardt Christensen bidrog begge med over 30 hørespill! “Stompa”-serien, bygd på bøker av Anthony Buckeridge og instruert av Christensen, er stadig til glede for nye generasjoner. Lørdagsbarnetimen med “tante Sonni” (Holtedahl Larsen) og “onkel Lauritz” som programledere var en institusjon i seg selv. Frem til i dag er det blitt omkring 2750 hørespillsendinger for barn, og Barnetimen er den lengstlevende programpost for barn i hele verden!

Parallelt med Barnetimen vokste Jentekoret og Guttekoret (nå Sølvguttene), ledet av henholdsvis Marie Foss og Torstein Grythe, og sammen med Juniororkesteret har de frembrakt flere av dagens store kunstnere. En annen institusjon fra denne tiden er Barnetimeboka. Bak den lå ønsket om å aktivisere barna. Lauritz Johnson og hans medarbeidere visste at de kunne skrive! Blant de mest kjente bøkene er Flyktningepiken Toya, som senere ble film, og som er vist både på kino og i fjernsyn. En annen vellykket idé var Thorbjørn Egners malerklubb, hvor barna kunne kvalifisere seg til malermestre. Malerklubben fikk etter hvert 10 000 medlemmer.

Da Fjernsynet ble opprettet 1960, var det en selvfølge at Lauritz Johnson skulle lede Barne- og Ungdomsavdelingen der. Etter to år som leder for begge avdelinger var tiden inne til å konsentrere seg om en av dem. Det ble Fjernsynet, hvor en ny avdeling skulle bygges opp. Med små midler og enkel teknikk var det utrolig hva Lauritz Johnson klarte å trylle frem av store fjernsynsserier: Greven av Monte Cristo, Den røde Pimpernell og ikke minst Lille Lord Fauntleroy.

Ved siden av sitt arbeid i NRK var Lauritz Johnson et engasjert samfunnsmenneske som fant tid til kulturell og humanitær innsats på flere fronter. Sammen med sin kone hadde Johnson tidlig startet en teaterklubb for unge tenåringer, “Åndeklubben”, hvor de leste og diskuterte skuespill fra Sofokles til Nordahl Grieg. Gjennom utrettelig innsats skaffet ekteparet Johnson i 1960-årene 45 tibetanske gutter opphold og utdannelse her i landet i nært samarbeid med Dalai Lama. Som medlem av Sør-Afrikakomiteen bidrog Johnson til en tilsvarende ordning for afrikansk ungdom. I disse årene redigerte han også Fasiten, en kunnskapsbok for ungdom.

Grunnlaget for Lauritz Johnsons programmer var de tre “Opp-er” – opplysning, opplevelse og oppdragelse. Barns nysgjerrighet skal få næring, ikke bare når de selv uttrykker interesse, men nye verdener skal åpnes for dem.

Barne- og Ungdomsavdelingen vokste og la på seg i 1970-årene. Den fikk flere stillinger og større budsjetter, og flere ukentlige programmer for alle aldersgrupper. Avdelingen hevdet seg godt internasjonalt, og priser for beste barneprogram står på rekke og rad i NRKs monter. Den ble stedet for eksperimentell programutvikling, og høyden under taket sørget Lauritz Johnson for. Avdelingen var like mangeartet som Fjernsynet – underholdning, opplysning, dramatikk, lek og spill fordelt på tre aldersgrupper med hver sin redaksjon. Etter hvert ble det nødvendig med en egen redaksjon for innkjøp og tilretteleggelse av utenlandske programmer, bl.a. skulle det være norsk tale i alle småbarnsprogrammer.

Lauritz Johnson hadde et kristent livssyn, men holdt fast ved forskjellen mellom forkynnelse og opplysning, noe som også senere har preget NRKs linje for programmer med religiøst innhold for barn. Fortellinger og dramatiseringer om Jesus og hans liv var naturlige i forbindelse med de kristne høytidene. Senere ble det naturlig å bringe informasjon og fortellinger også fra andre livssyn.

Johnson gikk av som programredaktør 1974, men var en kjær gjest i avdelingens programmer i mange år. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull, Flyktningerådets plakett, NRK-prisen og Teskjekjerring-prisen.

  • Mens vi venter, 1934
  • Verden, det er meg, Bergen 1945
  • Bli med til Afrika, 1958
  • red. Fasiten. Ungdommens egen bok, 1961–68
  • Pannekakelua og andre historier, 1968
  • Stud. 1925, 1950
  • HEH, flere utg.
  • SNL, bd. 8, 1997