Skiløper og skogmester. Foreldre: Gårdbruker Lars Nilsen Bergendahl (1842–1937) og Karine Michaelsen (1850–1926). Gift 1914 med Thea Sævland (8.11.1887–18.4.1948), datter av kjøpmann Halvor Tollefsen Sævland (1864–1923) og Helene Sævland (1865–1925).

Lauritz Bergendahl var den første skiløper i Norge som ble kalt “skikonge” på grunn av sine prestasjoner i skikonkurranser. Hans storhetstid — som var identisk med hans seniorkarriere — strakte seg fra 1909 til 1915. I denne perioden tok han til sammen ti kongepokaler og ti seirer i Holmenkollen, som var datidens mest prestisjefylte skibegivenhet. Han fikk Holmenkollmedaljen allerede i 1910.

Bergendahl var kjent som en seig og viljesterk, men samtidig beskjeden og nesten ydmyk idrettsmann. I likhet med de fleste andre i Sørkedalen var han på vinterstid skogsarbeider — og skiløper. Som en av de første drev han en viss systematisk “trening” i tillegg til den skiløping de fleste skogskarer drev med. I hjemmemiljøet i Sørkedalen var han også delaktig i utvikling av skismøring og bindingstyper. Han kom fra kår som var vanlige i skogsbygder; kosten under skogsarbeid var stekt flesk, tørt brød og kaffe. Da han gikk i mål i Holmenkollen 1909, fikk han som 22-åring for første gang i livet anledning til å ta en dusj i det nye badet der. Illustrerende nok hadde han verken med seg skift eller håndkle.

Som de fleste norske skiløpere på den tiden var han allsidig. Hoppferdighetene gjorde ham til en ypperlig kombinertløper. I 1915 vant han både 18 og 50 kilometer samt “Damenes pokal” i tillegg til kongepokalen i Holmenkollen. Det var likevel 5-milsprestasjonene som gjorde Lauritz Bergendahl til “skikonge”. I Holmenkollen vant han distansen fem ganger, som regel med solid margin til nestemann – i 1912 vant han med 17 minutter og i 1914 med over 22 minutter, mens han i avskjedsrennet i 1915 nøyde seg med 8 minutters seiersmargin. Bergendahls aktive seniorkarriere var relativt kort. Samtidige observatører og etterfølgende kronikører har vært enige om at seiersrekken kunne ha vært lengre om han ikke hadde hatt et fireårig konkurranseavbrekk fra 1905 til 1909 på grunn av sin religiøse overbevisning, der motstand mot idrettskonkurranser om søndagen var et sentralt punkt. Han var også borte fra skistevner vinteren 1911 på grunn av militærtjeneste.

Datidens norske skiidrett var som regel konsentrert rundt hjemlige konkurranser, med hovedlandsrenn og særlig Holmenkollen som de største. Bergendahl rakk imidlertid også å bli østerriksk og tysk mester i kombinert 1912–13. Her fikk han for øvrig tilnavnet “lokomotivet”. I rivaliserende nordiske naboland gikk det ikke fullt så bra. Ved de Nordiske Lekene i Stockholm 1913 handlet det i tråd med svensk-finsk tradisjon om virkelig lange langrenn – 90, 60 og 30 km – helst på flat mark uten “norske” utfordringer som sugende motbakker og småkupert skogsterreng. Bergendahl deltok ikke på 90 km, på 60 km ble han slått med 30 minutter. Den seirende finnen gikk med 2,70 m lange ski med tåstroppbindinger og svært høye staver. Han stilte opp i Holmenkollens 50 km i 1915 med det samme utstyret og ble da slått av Bergendahl med over 31 minutter.

Lauritz Bergendahl var på mange måter typisk for datidens skiløpere: De kom fra skogen, og drog – etter endt karriere – tilbake til skogen. Men i motsetning til en del andre forsvant han ikke helt. Ved siden av sitt sivile yrke som skogmester hos godseier Løvenskiold i Nordmarka tok han på seg tillitsverv i Norges Skiforbund i 1930-årene. Hans sterke posisjon i ski-Norge understrekes av at han ved åpningen av vinter-OL i Oslo 1952 førte fakkelen (på ski) inn på Bislett stadion der åpningsseremonien foregikk.

Bergendahl døde i april 1965 etter å ha blitt påkjørt av en bil tre uker tidligere. 1977 avduket kong Olav et monument over Lauritz Bergendahl ved Sørkedalen skole.

  • Å. Svahn (red.): Nordisk Familieboks Sport-Lexikon, bd.1–6, Stockholm 1938–46
  • Foreningen til Skiidrettens Fremme: Årbøker 1941, 1962, 1965, 1977
  • J. Vaage: Skikongen Lauritz Bergendahl, 1975