Stavangerbiskopen Laurids Scavenius fremstår som en praktisk mann som sørget for orden og oversikt over sitt stift. Han ble en pioner gjennom sitt kart og sin jordebok.
Scavenius var professorsønn fra København. Han studerte i bl.a. København og Rostock, de siste årene med kongelig stipend, og 1589 tok han magistergraden i Wittenberg. Han var åpenbart en lærd mann, som endog skrev dikt på hebraisk.
1590 ble Scavenius rektor ved København skole og 1594 professor pædagogicus ved universitetet; begge stillingene innebar latinundervisning. Ved universitetet ble han notarius og skrev nøyaktige referater fra konsistoriemøtene. 1600 fikk han en bedre stilling som sogneprest i Tårnby på Amager, men fremdeles hadde han åpenbart dårlig råd, for det foreligger flere brev fra utålmodige kreditorer.
1605 ble Scavenius biskop i Stavanger stift – et valg som var enstemmig i konsistoriet. Han ble vigslet pinsedag av sjællandsbispen Peder Vinstrup. I Stavanger satte han i gang med å skaffe oversikt over sitt store stift, som bestod av Agder, Rogaland, Hallingdal og Valdres og altså var delt i to. Han laget lister over inntektene som lå til hvert prestegjeld og prosti; dette ble til en jordebok som ble kalt “Grågås”. Dessuten laget han et kart over stiftet. Førsteutgaven av kartet er tapt, men det ble tatt inn i atlas i både Sverige og Holland, og bedre kart over Stavanger stift ble ikke laget på 150 år. Ved innløpet til Hardangerfjorden har biskopen skrevet: “Hic incipit iter per Diocesim Bergensem in Hallingdaliam et Valdresiam” ('Her begynner reisen gjennom Bergen stift til Hallingdal og Valdres').
Foruten de årlige visitasreisene var Scavenius i Oslo ved prins Christians hylling 1610 og i Bergen på herredagen 1622, da han var med på å avsette trondheimsbiskopen Anders Arrebo etter at denne hadde skjemt seg ut i et livlig bryllup. Ved begge disse anledningene var kongen til stede. Scavenius hadde nær kontakt med Peder Claussøn Friis, som var prost på Lista. Litteraturhistorikeren Francis Bull gir Scavenius æren for så vel overleveringen av Friis' Norriges Beskriffuelse som impulsen til å skrive dette verket.
Ellers sørget biskopen for å få utarbeidet ny fundas for hospitalet i Stavanger (1612) og for å få en lektorstilling ved skolen. Han stilte rytter til Kalmarkrigen 1611 og samlet inn penger etter en brann i Bergen. Privatøkonomien var også god: Han bekostet personlig nytt kor i domkirken og gav de fattige på hospitalet øl til jul.
Scavenius var gift med Marthe Ditlefsdatter Fox fra Køge. I sine siste leveår hadde han gleden av å arbeide sammen med sønnene Ditlef og Claus, idet de alle tre satt i domkapitlet, den kirkelige domstolen som dømte i bl.a. ekteskapssaker.
I København hadde Scavenius fått en klage mot seg fordi han hadde vært for hard mot en bonde som var livegen under universitetet; i Stavanger reiste han sak mot en mann som hadde vært uforskammet mot hans hustru, og vant. Men det meste virker fredelig rundt Scavenius, i motsetning til mange av hans samtidige. Desto mer oppsiktsvekkende er det, slik den dansk-estiske historikeren Vello Helk har påvist, at han stod i forbindelse med jesuittordenens kollegium i Braunsberg i Øst-Preussen (nå Braniewo i Polen). Den norske kirkehistorikeren Oskar Garstein gjengir et brev fra Scavenius der han sier: “certo nunc scio, unam esse Catholicam Ecclesiam extra quam non est salus” ('nå vet jeg sikkert at det finnes én katolsk kirke og at det ikke er noen frelse utenfor den'). Ironisk er det at stavangerbispen 1606 mottok kongebrev med oppfordring om å være på vakt mot jesuitter i stiftet.