Svensk-norsk forlagsbokhandler. Foreldre: Kyrkoherde Lars Johan Swanström (1821–76) og Ida Johanna Margretha (“Alba”) Sundelius (1848–90). Gift 20.5.1896 i Kristiania med Aagot Bjørnson (f. 24.9.1872), datter av byfogd Peter Elias Bjørnson (1838–1906) og Laura Marie Mathilde Riiser Larsen (1851–1906). Svoger til Eyolf Soot (1859–1928), Inga Bjørnson (1871–1952) og Harald Stormoen (1872–1937).

Lars Swanström ledet Cammermeyers forlag og var en av de sentrale forleggerne i Norge i årene rundt 1900. Han var aktiv og nyskapende og ble en pioner på en rekke områder, fra markedsføring til produksjon og kunstnerisk utforming.

Swanström vokste opp i Östergötland i Sverige og mistet sin far da han var 8 år gammel. Da han var 15, begynte han som bud i en bokhandel, og som 16-åring reiste han til Tyskland for å utdanne seg i bokbransjen. Etter et par år vendte han hjem og ble ansatt i Hasse W. Tullbergs forlag og boktrykkeri i Stockholm. Senere utdannet han seg bl.a. i København.

Sammen med den danske kunsthistoriker og forretningsmann F. G. Knudtzon, som Swanström var blitt kjent med i København, kjøpte han Cammermeyers forlag (grunnlagt 1867) i Kristiania 1892, og 1894/95 ble han eneeier. Cammermeyer var i 1880-årene Norges største forlag, men 1890 trakk grunnleggeren, Albert Cammermeyer, seg ut på grunn av sykdom og solgte firmaet til danskene Wilhelm L. Wulff og Hjalmar Bigler. Samarbeidet mellom de to gikk dårlig, og forlaget ble svekket. Etter to år trakk Bigler seg ut, og Wulff ønsket å selge. Swanström var reisende handelsmann for Tullberg da han på en båtreise ved Møre-kysten møtte et tysk ektepar som på stedet lånte ham penger til å gå inn i Cammermeyer. Han var knyttet til forlaget frem til sin død, dels som eier, dels som ansatt leder.

Når det gjaldt norsk skjønnlitteratur, stod Cammermeyer ennå sentralt da Swanström kjøpte forlaget, med flere forfattere enn Aschehoug og Norli til sammen. Under hans ledelse fikk forlaget ny vekst. Med sitt vinnende vesen og med stor virketrang og rik fantasi knyttet han sentrale forfattere til forlaget og opparbeidet et uvanlig levende forhold til presse og offentlighet. Han utgav viktige bøker og serier, drev en effektiv salgsvirksomhet rundt om i landet og var en betydelig konkurrent for den omtrent jevnaldrende William Nygaards Aschehoug.

Mot slutten av 1890-årene ble økonomien likevel vanskelig, og en fusjon med Centraltrykkeriet 1898 hjalp ikke. Byggingen av en stor forretningsgård (Tollbugata 31), som skulle romme trykkeriet og forlagsvirksomheten, pågikk da Kristiania ble rammet av det såkalte byggekrakket 1899. De store byggelånene tynget en allerede svekket økonomi, og 1906 ble forlaget solgt til det danske Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, men Swanström fortsatte som leder. Han var også meddirektør i Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag 1905–15.

Cammermeyers skjønnlitterære forfattere ble overført til Gyldendals norske avdeling, og i samarbeid med Gyldendal-direktør Peter Nansen fikk Swanström betydelig ansvar for forlagets norske forfattere. Blant hans mange prosjekter var suksessrike serier av de “fire store”, både minne- og jubileumsutgaver. Under Cammermeyers forlagsmerke kom det i disse årene stort sett bare mindre forlagsartikler.

Uroen omkring Cammermeyer, og ikke minst det at Gyldendal kjøpte forlaget, skapte bekymring i norsk bokbransje, siden det danske forlaget styrket sin allerede sterke posisjon i Norge. Interne samarbeidsproblemer bidrog til å gjøre Swanströms stilling i Gyldendal vanskelig. I begynnelsen av 1915 måtte han trekke seg ut av forlaget, til forbauselse og forargelse i norsk opinion. Det spente forholdet i bransjen gjorde sitt til at Gyldendal ønsket å selge Cammermeyer, og Swanström fikk samme år gleden av å kjøpe forlaget tilbake.

Han gjorde nå en iherdig innsats for å bygge virksomheten opp igjen, ikke bare med intens markedsføring av eldre bøker fra forlagets lager, men også med nye prosjekter, både fag- og skolebøker, og betydelige utgivelser innenfor kunst og kultur. En ledende lyriker, Olav Aukrust, fant sin første forlegger i Swanström, men for øvrig manglet skjønnlitteraturen, bortsett fra oversettelser, som til dels gikk i store opplag.

Likevel var det ikke mulig å arbeide forlaget opp igjen til et forsvarlig økonomisk nivå. I 1921 var situasjonen alvorlig, og det endte med akkord. Forsøk på å styrke forlaget, bl.a. gjennom et samarbeid med Cappelen, førte ikke frem, men Swanström fortsatte med en beskjeden virksomhet helt til sin død 1939.

  • J. G. Tanum: “Lars Swanström”, i Norsk bokhandlertidende nr. 52/1938
  • H. L. Tveterås: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • d.s.: Den norske bokhandels historie, bd. 3, 1986, bd. 4 (sm.m. E. Tveterås), 1996
  • N.- J. Ringdal: Kardinaler og kremmere. Norske forleggere gjennom hundre år, 1995