Gruvearbeider. Foreldre: Bomvokter og gruvearbeider Peter Olsen Storhoff (ca. 1694–1770) og Else Marie Larsdatter (ca. 1708–1768). Gift 3.4.1756 med Martha Maria Svendsdatter Lønnevig (ca. 1730–1803), datter av gruvearbeider Svend Larsen Lønnevig (ca. 1703–1765) og Boel Marie Halvorsdatter (død 1774).

Gruvearbeideren Lars Storhoff var en av norgeshistoriens første arbeiderledere. Han stod i 1770-årene i spissen for aksjoner som delvis lyktes i å få gjennomført tiltak for å hindre utbytting av arbeiderne på Kongsberg, men ble til slutt arrestert og sendt til de danske koloniene i Vestindia.

Storhoff var sønn av en bomvokter som ble degradert til gruvearbeider. Selv fikk han som de fleste andre gutter tidlig arbeid ved gruvene og ble som voksen hauer (bergbryter). Driften av Kongsberg sølvverk kulminerte 1770 med en arbeidsstokk på 4000 arbeidere, og Kongsberg var Norges nest største by etter Bergen. Men sølvverket gikk på samme tid inn i en krise forårsaket av fattigere sølvforekomster og tekniske problemer med å drive gruvene mot dypet. Krisen rammet den store arbeiderbefolkningen hardt. Hele sølvproduksjonen hadde i noen år blitt fraktet til Danmark, og stansen i den normale utmyntingen på Kongsberg forsterket pengemangelen. Lønninger ble ikke utbetalt i tide, og private proviantleverandører i ledtog med lønningsbetjenter utnyttet de gjeldbundne arbeiderne med høye priser og dårlige varer. Et forsøk på å etablere proviantmagasin hadde slått feil, og krisen ble forsterket av uår i jordbruket.

Etter uro og sammenstimling på Kongsberg leverte tre arbeidere myndighetene i København et klagebrev over leverandørene 1771. De lokale myndigheter fikk beskjed om å følge opp, men forholdene ble ikke bedre. 1772 henvendte omkring 200 arbeidere seg skriftlig til Lars Storhoff for at han skulle lede en ny klageaksjon og reise til København sammen med en kamerat. Brevet formaliserte trolig en aksjon som allerede var i gang under Storhoffs ledelse. Arbeiderne fulgte fastlagt prosedyre for klager og samlet inn penger for å finansiere reisen og bidrag til de to konene.

Storhoff henvendte seg først til Overbergamtet, som var øvrighet på Kongsberg. Noen leverandører ble etterforsket og idømt små bøter. Men Storhoff og kameraten reiste til København med et klageskrift underskrevet av 1748 voksne arbeidere. De krevde en undersøkelseskommisjon. Det passet myndighetene godt, siden krisen var blitt et alvorlig problem.

Kommisjonen ble nedsatt og arbeidet i tre år. Flere leverandører og lønningsbetjenter ble dømt. Men bare få arbeidere klarte å dokumentere at de var lurt, og de fikk små erstatninger. Viktigere var at en magasinordning ble innført 1774. Arbeiderne fikk deretter utbetalt en del av lønnen i form av matvarer til subsidierte priser. Storhoff var skuffet over utfallet og reiste 1775 igjen til København sammen med en kamerat for å følge opp arbeidernes sak. Men nå hadde myndighetene fått nok og arresterte dem.

Storhoff kom aldri tilbake til Kongsberg, og ingen hørte siden noe fra ham. Kona fikk beskjed om at han var tvangsvervet som soldat til de danske koloniene i Vestindia. Hun fikk enkepensjon og levde resten av livet på Kongsberg.

Lars Storhoff regnes som en martyr for arbeidernes sak. Han må ha vært en dyktig organisator og en god strateg. Muligens avverget han et opprør, som utvilsomt ville ha blitt slått ned, og klarte i stedet lenge å lede misnøyen gjennom kanaler som kunne aksepteres av myndighetene og som frembrakte resultater.

  • K. Moen: Kongsberg Sølvverk 1623–1957, 1967
  • H. Fladmoe: Sølvverket og bergalmuen. En studie i gruvearbeidernes leveforhold på Kongsberg i tilknytning til kommisjonssaken 1772–75, h.oppg. UiO, 1974
  • O. Såtvedt: Så edelt et malm, 1985
  • d.s.: “Hva er sant og hva er dikt i dokumentarromanen 'Så edelt et malm'?”, i Langs Lågen 1986, s. 88–90
  • O. A. Helleberg: Kongsberg Sølvverk 1623–1958, Kongsberg 2000