Journalist og politiker. Foreldre: Redaktør og prest Lars Oftedal (1838–1900) og Olava Mathilde Olsen (1839–1931). Gift 27.10.1899 med Alice Stephansen (20.4.1877–18.3.1938), datter av skipsreder Lauritz Christian Stephansen (1849–1915) og Hanne Marie Dorothea Smith (1854–1932). Brorsønn av Sven Oftedal (1844–1911); far til Sven Oftedal (1905–48) og Christian S. Oftedal (1907–55).

Lars Oftedal den yngre så det som sin livsoppgave å gjenreise navnet etter farens berømte fall. Det gjorde han til gagns. Han etterlot seg en av Norges best redigerte aviser og flere viktige politiske reformer, spesielt innen næringspolitikken.

Lars Oftedal bar samme navn som sin berømte far og vokste opp i Stavanger mens farens innflytelse som prest, forkynner, politiker og sosial reformator var på det høyeste. Etter skolegang i Kristiania tok han examen artium i Stavanger 1894 og deretter juridisk embetseksamen i Kristiania.

Da faren døde 1900, var Oftedal nyutdannet cand.jur., han hadde nettopp giftet seg med ungdomskjæresten Alice Stephansen fra Arendal, og han hadde tiltrådt som redaksjonssekretær i farens siste store prosjekt, Stavanger Aftenblad, som han nå ble redaktør for. Den var ennå en liten småbyavis med et røft språk og et klart folkelig preg. Oftedal demonstrerte raskt at han hadde et ganske usedvanlig journalistisk talent. Han hadde en nesten kunstnerisk intuisjon for hva som var godt stoff. Gradvis utvidet han avisens perspektiv. Med utgangspunkt i alt som foregikk i Stavanger, trakk han først inn landdistriktene, så den nasjonale politiske og kulturelle scene, før han til slutt også langt på vei la grunnlaget for norsk utenriksjournalistikk. Han engasjerte norske krigsdeltakere som korrespondenter både i boerkrigen og i den russisk-japanske krig. Under den første verdenskrig introduserte han den daglige vurderende kommentar som en nyskapning i norsk presse. Da Oftedal 1921 ble utnevnt til statsråd, var avisens opplag tidoblet, fra 2000 til 21 000. Den var en av de største i landet og Venstres fremste politiske organ.

Selv var Oftedal langt mer reservert av natur enn sin far. Han førte seg med en beleven høflighet og var så opptatt av korrekt fremtreden at han banket på alle dører før han gikk inn, også sitt eget kontor. Han var den eneste i byen som hilste med hatten når han traff sin kone. Men han hadde et voldsomt temperament under et reservert ytre. Koblet med en ubendig virketrang og en livlig og målrettet fantasi drev dette ham til store verk, også innen politikken. Etter å ha sagt nei to ganger til Gunnar Knudsen, sa han ja da Otto Blehr bad ham bli sosialminister i Blehrs andre regjering.

Fra første dag forbløffet han Stortinget, som hadde ventet seg en provinsiell småhøvding, men som møtte en europeer. Selv Venstres mest drevne taktikere måtte innrømme at han overgikk dem. 1922 fikk han vedtatt en voldgiftslov med støtte fra Arbeiderpartiet. Loven ble ikke forlenget året etter. 1922 utarbeidet han også en proposisjon om alderstrygd. Den ble nedstemt av Arbeiderpartiet og Høyre året etter.

Etter at regjeringen falt 1923, ble Oftedal året etter igjen sosialminister, i Johan Ludwig Mowinckels første regjering. Der fremmet han en proposisjon om å innføre arbeidsledighetstrygd, et forslag som den påfølgende Høyre-regjeringen trakk. Flere av de store reformene som Oftedal foreslo i de penible 1920-årene, ble gjennomført mot slutten av 1940-årene av hans sønn Sven, som var sosialminister for Arbeiderpartiet.

Oftedal fikk imidertid avgjørende innflytelse på utviklingen av næringsorganisasjonene. Han fikk sildeomsetningen inn i ordnede forhold, først ved en provisorisk anordning under en krise 1929, senere ved varige ordninger. Han fikk drevet frem Hermetikklaboratoriet i Stavanger og hindret overfiske av brisling og sardiner. Det meste av dette gjorde han som handelsminister i Mowinckels andre regjering fra 1928. 1931 førte hans behandling av striden om Lilleborg-konsesjonen til regjeringens fall. Noen måneder etter fikk han diagnostisert kreft. Han ble operert like før jul 1931, men døde 19. april året etter.

  • “Levende ord”. Artikler og taler, 1936
  • HEH, flere utg.
  • Stavanger Aftenblad, 19. og 20. april 1932
  • Haffner, 1949
  • Biografi av B. A. Nissen i NBL1, bd. 10, 1949
  • T. Wyller i Stavanger Aftenblad, 29. aug. 1953
  • P. Thomsen: “Lars Oftedal. Redaktøren som ble statsråd”, i I. Molaug m.fl. (red.): Det siste ord blir aldri sagt. Tre enere og en avis. Ved Stavanger Aftenblads 75 års jubileum, 1968
  • B. Furre: Soga om Lars Oftedal, 1990
  • A. Aadnøy: Avisen og menneskene, Stavanger Aftenblad 100 år, Stavanger 1993