Faktaboks

Lars Borg
el. Lauridts) Jenssen (el. Jørgensen Borg
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested ukjent; Død 1710 i Christiania
Virke
Billedskjærer
Familie
Foreldre: ukjente. Sannsynligvis gift.

Lars Borg var en av de viktigste treskjærere som brakte akantusmoten til Hedmark og Oppland. Imidlertid vet man ikke noe sikkert om ham, før han som middelaldrende mann dukket opp i Christiania omkring 1700. Akantusutsmykningen til det første orgelet i domkirken i Christiania ble med stor sannsynlighet skåret av ham. Dette er nå nederste del på de nyere orgelvingene. Attribueringen er gjort på grunnlag av form og stil. Hans livfulle, spenstige og fint varierte plastiske akantus viser en dyktig kunstner som kan sitt håndverk. Ikke bare behersker han ornamentikken, men midt i de slyngende ranker står en fint utformet gutt. Borg skilte seg ut blant treskjærerne i Christiania. Man antar han har hatt sine læreår ute og blitt inspirert der. tåler sammenligning med akantusmestere i Tyskland og Nederland. Bl.a kan den tyske Schlüterskolen minne om ham.

Treskjærer Gert Reinert krevde privilegium som enebilthugger i Christiania, som borger og bosatt i byen, fremfor fremmede bilthuggere som kom langveis fra. Dette er muligens årsaken til at Lars Borg begynte å reise i Hedmark og Oppland. På grunnlag av en rekke kontrakter kan man følge hans reise. Den første kjente kontrakten fra 11. mars 1702 gjelder prekestol og korskranke til Fluberg kirke. Begge disse er viktige som typer til inspirasjon. De dekorative frukt og blomsterelementene har alle et internasjonalt opphav, men helheten er norsk. De to neste årene har han inngått kontrakt eller attribueres som kunstner til forskjellig innventar i Hoff kirke på Toten, og kirkene i Biri, Hunn, Ringebu, Sør-Fron og Kvam. De fire siste har alle kontrakt fra våren 1703. Altertavlen i Kvam kirke var den eneste fullstendig bevarte av Borgs altertavler, men ble flammenes rov under krigen i 1940.

1704 var Lars Borg i Ringsaker. Der lagde han både prekestol, døpefont og dåpshus. Dåpshuset er nå på Norsk Folkemuseum. Døpefonten er båret av en gutt som står på en rosett av akantusblader. Denne typen med barn eller engelbærer ble svært populær og kjennes også fra dansk kirkekunst. Prekestolen i Ringsaker ble regnet som et av Borgs fineste arbeider allerede i samtiden. En kontrakt med treskjærer Isak Israelsen for prekestol til Hoff kirke få år etter, bevitner dette. Her ble det spesifisert at man ønsket “een gandske Nye Prædichestoel, paa samme fason og model som dend der staar udi Ringsager Kierche”. Prekestolen i Hoffs skjebne er ukjent. Det er likevel mange andre som tilsynelatende har blitt inspirert av Ringsaker-prekestolen, bl.a. Jakob Klukstad i Heidal kirke (1753–54) og Lars Pinnerud i Veldre kirke (1737); begge disse er tapt på grunn av brann.

Inventaret i Ringsaker er siste arbeid man dokumentarisk vet er av Lars Borg. Imidlertid attribueres prekestolen og altertavlen i Bragernes kirke, fra omkring 1708, også til ham. Prekestolen, som nå er i Drammens Museum, har mange likhetstrekk med den fra Ringsaker, med kraftige og livfulle akantusslyngninger, symmetrisk ordnet rundt midtfeltet, men mangler englehoder blant rankene. Den store altertavlen som delvis er bevart på Norsk Folkemuseum, mener man er restene av den forsvunne altertavlen fra Bragernes, som ble erstattet i 1840-årene.

Da Lars Borg døde, ble han gravlagt på fattigkirkegården på Vaterland utenfor Christiania. Men det var ikke graven som ble hans minnesmerke. Rundt om i kirker og på museer står hans monumenter som mange lokale treskjærere lot seg innspirere av. Grunnlaget for den senere rike krillskurden i Gudbrandsdalen var lagt. Den direkte arven etter Lars Borg ble først og fremst videreført av sønnen Nicolai Larsen Borg (1673–1764) som lenge hadde vært hans medarbeider.

Kilder og litteratur

  • A. Bugge: “Nogen østlandske bilthuggere fra begyndelsen av 1700–aarene”, i J. Bøgh: Kunst og Haandverk, 1918
  • R. Hauglid: Akantus, bd. 2, 1950
  • S. Christie: “Maleri og skulptur 1536–1814”, i Norges kunsthistorie, bd. 3, 1982
  • E. M. Magerøy: Norsk Treskurd, 1983