Faktaboks

Lars Korvald
Født
29. april 1916, Mjøndalen i Nedre Eiker, Buskerud
Død
4. juli 2006, Mjøndalen
Virke
Politiker
Familie
Foreldre: Gårdbruker Engebret Korvald (1873–1956) og Karen Sofie Wigen (1876–1965). Gift 1943 med Ruth Aarny Borgersen (2.7.1915–..2006–), datter av Kristian Borgersen (1881–1944) og Karen Bjerke (1875–1963).
Lars Korvald

Foto 1986

Lars Korvald
Av /NTB Scanpix ※.
Lars Korvald
Av /Stortingsarkivet.

Lars Korvald var statsminister i den koalisjonsregjeringen som ble dannet etter EF-avstemningen 1972, da Trygve Brattelis regjering søkte avskjed, og satt til etter valget 1973.

Korvald hadde agronomutdannelse og var lærer ved den indremisjonseide Tomb Jordbruksskole i Østfold 1943–48. Deretter var han i fire år sjefskonsulent i 4H-bevegelsen før han ble rektor på Tomb. Allerede 1945 hadde han meldt seg inn i Kristelig Folkeparti, men hadde avslått flere henvendelser om å stille til valg til Stortinget eller kommunestyre. Men 1961 lot han seg overtale til å ta imot nominasjon som representant for Østfold Kristelig Folkeparti.

Om han var ny i politikken, hadde Korvald lang erfaring både fra organisasjonslivet og som arbeidsleder. Som stortingsrepresentant gjorde odelsgutten fra Nedre Eiker seg raskt bemerket. Han var en kjent og avholdt forkynner i indremisjonen, og talegavene fra bedehuset tok han med seg til Stortinget. Han ble plassert i finanskomiteen, og etter debutinnlegget i finansdebatten samme år, skal Bernt Røiseland ha kommentert til sin sidemann: “Han der skal me få høyra meir til.” Allerede 1965 ble han parlamentarisk leder og to år senere partileder. Han ble raskt oppfattet som litt av en “nestor” i politikken. Likevel hadde han ikke vært politisk aktiv i mer enn drøyt 10 år da han i oktober 1972 ble landets statsminister.

KrF ble med i Borten-regjeringen 1965, og etter at regjeringen gikk av 1971, hovedsakelig på grunn av uenighet innad i regjeringen om europapolitikken, var Korvald lenge en av dem som var usikre på hva KrFs konklusjon burde bli i denne saken. Etter hvert landet han på et nei-standpunkt, i likhet med flertallet av medlemmene og de tillitsvalgte i partiet. Da Trygve Bratteli søkte avskjed etter at det ble nei ved folkeavstemningen 25. september 1972, fikk Lars Korvald i oppdrag å danne en regjering som bestod av Senterpartiet, KrF og Venstre. Sistnevnte parti ble imidlertid delt etter landsmøtet på Røros samme høst, slik at bare drøyt en tredjedel av den gruppen som var blitt valgt inn 1969 støttet den nye regjeringen. Med støtte fra bare 38 av 150 stortingsrepresentanter hadde Korvald-regjeringen etterkrigstidens smaleste parlamentariske basis til da.

Mange oppfattet Korvald-regjeringen som et mellomspill og lite mer enn et forretningsministerium etter EF-avstemningen. Men det viste seg snart at både regjeringen og regjeringens sjef ønsket å prege samfunnet i den tiden man skulle sitte ved makten. Bl.a. ledet regjeringen de vanskelige forhandlingene som førte frem til en handelsavtale med EF. Våren 1973 forsøkte Arbeiderpartiet å skape regjeringskrise på den såkalte “Crotale-saken”, der man mente regjeringen ikke hadde overholdt sin informasjonsplikt til Stortinget i en sak om innkjøp av raketter til Forsvaret. Mistillitsforslaget fikk ikke flertall, og regjeringen satt frem til stortingsvalget høsten 1973. Her gjorde statsministerens parti sitt beste valg til da, men takket være Sosialistisk Valgforbunds brakvalg ble det sosialistisk flertall på Stortinget. Korvald hadde på forhånd sagt at dersom det ble sosialistisk flertall på Stortinget, ville regjeringen gå av. Han ble deretter parlamentarisk leder (til 1981). Korvald gikk av som partileder 1975 og ble avløst av Kåre Kristiansen, men etter at Kristiansen trakk seg 1977 på grunn av rykter som gikk om hans privatliv, ble Korvald igjen partileder 1977–79. Da avløste Kristiansen ham nok en gang.

1977 var Korvald en slags uoffisiell fellesborgerlig statsministerkandidat for partiene Høyre, Senterpartiet og KrF. Opptellingen etter valget ble en thriller. Lenge så det ut til at Venstre ville komme på vippen, og da parti- og gruppeleder Hans Hammond Rossbach gjorde det klart at han ville støtte en ikke-sosialistisk regjering, lå det an til en ny Korvald-regjering. Imidlertid vippet fintellingen resultatet i sosialistisk favør, og Odvar Nordli fortsatte som statsminister.

På landsmøtet i KrF våren 1981 støttet Korvald helhjertet det såkalte “Tønsberg-vedtaket”. Dette satte som krav for at KrF skulle delta i en eventuell ny, borgerlig regjering, at abortloven ble endret. Et slikt ultimatum ble avvist av Høyre, som dannet regjering alene etter valget om høsten. På landsmøtet 1983 ble “Tønsberg-vedtaket” dempet noe ned, og få uker senere ble regjeringen utvidet med statsråder fra KrF og Sp.

1981 trakk Lars Korvald seg fra Stortinget etter 20 år. Samme høst ble han utnevnt til fylkesmann i Østfold og satt i dette embetet til han fylte 70 år. Som pensjonist vendte han tilbake til hjemtraktene i Nedre Eiker. En av Korvalds nærmeste medarbeidere var Kjell Magne Bondevik, og den senere statsministeren ser opp til Lars Korvald som sin politiske læremester.

Lars Korvald var en glimrende folketaler. Da han åpnet et innlegg i Stortinget med ordene “Norge er et land i verden, herr president,” gav han sitt bidrag til ordspråkenes flora. Utsagnet er blitt brukt, vrengt på og harselert med, men er likevel blitt stående.

Verker

  • Politikk og kall (sm.m. P. Ø. Heradstveit), Stavanger 1982
  • Det beste jeg vet å gi videre (sm.m. A. Kvalbein), 1995

Kilder og litteratur

  • O. J. Sæther m.fl.: Samling om verdier. Kristelig Folkepartis historie 1933–83,1984
  • HEH,flere utg.
  • O. C. Torp: Stortinget i navn og tall,flere utg.
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985