Tyv og drapsmann.

Kristoffer Grindalen var den siste forbryter som ble offentlig henrettet i Norge. Rovmordet han ble dømt for 1875 og halshugd for året etter, var avslutningen på en nesten 50 år lang kriminell karriere.

Grindalen ble født på husmannsplassen Nordre Svartbækken i Elverum. Moren døde tidlig, og barna vokste opp hos besteforeldrene. Kristoffer og en bror ble begge tidlig dømt for tyveri. Men mens broren etablerte seg som småbruker etter sonet straff, ble Kristoffer selv dømt en rekke ganger for tyveri og lignende forbrytelser. Etter den siste dommen sonet han 7 år i Slaveriet i Trondheim. Da han til slutt ble satt fri vinteren 1874, hadde han tilbrakt i alt 41 av de siste 46 år i ulike straffanstalter.

Etter dette livnærte Kristoffer Grindalen seg av fattigstøtte, men han levde også som omreisende kremmer i elverumstraktene, der han solgte sukkertøy, skillingtrykk og annen litteratur. I februar 1875 var han på Vestad i Elverum i forbindelse med det årlige Grundset-markedet. Her møtte han Even Dælin. Dælin hadde vært i Trysil for å selge korn og var på vei hjem til sine foreldres gård i Stange. De to spiste sammen, og Dælin gav Grindalen skyss videre til Husum. Dælin overnattet på skysskiftet der, mens Grindalen reiste et kort stykke videre. Neste dag la han seg i bakhold og overfalt Dælin med øks. Dælin døde av store hodeskader; Grindalen tok det meste av hans løsøre – også klær – og forlot åstedet. Dælin ble imidlertid funnet dagen etter, og Grindalen ble anholdt i løpet av kort tid. Han var da fremdeles blodig og hadde flere av Dælins eiendeler på seg.

Grindalen ble satt i arrest i Hamar distriktsfengsel, fremstilt for retten og dømt til døden for mord og røveri i august 1875. Han anket dommen til Høyesterett, som stadfestet den tidligere avgjørelsen, til tross for at han nektet og holdt fast ved sin uskyld gjennom hele prosessen. Dermed ble Grindalen halshugd på Ekrumstormyra i Løten, like ved drapsstedet. Henrettelsen fant sted 25. februar 1876, og var den siste offentlige henrettelse i Norge og den siste overhodet etter en forbrytelse begått i fredstid.

Dette er årsaken til Grindalens berømmelse. Men et forsterkende element ble utvilsomt Henrik Sørensens maleri “Svartbækken” (1909). Det er åpenbart uten ytre portrettlikhet med Kristoffer Grindalen, men Sørensen gjør drapsmannens mørke skikkelse til et mettet og tungt symbol. Bildet skapte sterk diskusjon i sin samtid, men regnes nå som ett av kunstnerens mest sentrale verk. Om Grindalens virkelige utseende vet man i dag så å si ingen ting.

  • Rettsreferat i Norsk Retstidende 1876, s. 86–94
  • P. Talbak: Kristoffer Svartbækken. En tragisk menneskeskjebne, Elverum 1958
  • P. Hohle: De endte på skafottet. Om mord og udåd, drapsmenn og dommer i gammel tid, 1980
  • A. Brenna: “Henrik Sørensens 'Svartbækken'. Rovmord eller kaffedoktor?”, i Ku&K 1976, s. 3–20
  • T. Almaas: Svartbækken (tegneseriehefte), Hamar 1996