Dikter, kritiker og embetsmann. Foreldre: Distriktslege Marcus Gjøe Rosenkrantz Randers (1817–95) og Johanne (“Hanna”) Ditlefine Borch (1823–1900). Ugift. Søstersønn av Christopher Borch (1817–96).

Kristofer Randers utgav flere diktsamlinger og virket som teaterkritiker i Aftenposten i tiden før og like etter 1900. I dag huskes nesten bare hans reisehåndbok for Sunnmøre.

Randers var født i Aremark, men vokste opp i Salten og Ålesund. Han tok examen artium 1869 og juridisk embetseksamen 1873. Etter et år som edsvoren fullmektig hos sorenskriveren i Hardanger og Voss ble han 1875 assistent i Indredepartementet; her var han kongelig fullmektig 1885–1901 og deretter i Landbruksdepartementet inntil han tok avskjed 1914.

Randers hadde tidlig sognet til “Fram”-kretsen rundt Olaus Fjørtoft, og det var en radikal politisk og nasjonal klang i hans første diktsamling Med Lyre og Lanse 1879. Polemiske Sonetter fra 1880 har skarp brodd mot Theodor Caspari, som i dikt med samme navn hadde lyst hele den norske gjennombruddslitteraturen i bann. Men i samlingene Frie Ord (1883 og 1891) brøt Randers staven over naturalismen og pessimismen i samtiden. Nå hadde han også Venstres politikk i vrangstrupen. Annen del av Frie Ord er dedisert til Ibsen, som hadde lært ham “at skrive Vers og foragte Massen”!

I Tidsruner (1894) harsellerte han over det han kalte de “seminaristiske” frihetsmenns svada på de store folkemøtene. Randers var nå blitt en steil verdikonservativ individualist. Derfor kunne han hylle Émile Zola for hans uforferdede kamp mot korrupt militarisme, sjåvinisme og jødehat under Dreyfus-saken. Ja, under boerkrigen tok han trassig parti for Storbritannia, som våget å stå alene med en verdensopinion mot seg!

Men i Randers' erotiske dikt fra samme tidsrom klinger der bløtere og sårere toner. Som ung mann hadde han vært forlovet med en sorenskriverdatter, men etter kort tid brøt hun forbindelsen. Dette motivet streifet Randers allerede i sin første diktsamling. Han skrev vakre strofer om den første ekstatiske kjærlighetslykken, men i samlingen Vaarbrudd (fra 1880), i proverbet Et Skriftemaal og i samlingene Unge Sange og En Kjærlighedsvaar (1894) er skuffelsen over bruddet og bitterheten mot kvinnen gjengitt med stadig mørkere klang. Dikterens ensomhetsfølelse har funnet gripende uttrykk i strofene til hunden, det eneste vesen på Jorden som har vist ham trofast kjærlighet.

I mange av Randers' dikt er det lett å høre etterklang av Welhavens, Andreas Munchs og Ibsens minnepoesier, både i form og tematikk. Men i Norsk Natur (1887) klinger friskere toner når Randers skildrer det barske og ville fjellandskapet på Sunnmøre, som han var så glad i og ofte fant trøst i. Her kan han i noen dikt, med fin effekt, anvende metriske virkemidler som minner om Edda-kvadene. I sin siste lyrikkbok Sol og Skygge (1911) tegnet han også naturbilder fra en italiareise like før 1900.

Fra 1893 til 1907 var Randers teater- og litteraturkritiker i Aftenposten. Ut fra sin tradisjonsbestemte smak kunne han skrive godt, men han manglet forutsetninger for å forstå den dikteriske fornyelse som Sigbjørn Obstfelders lyrikk innvarslet. Som lyriker kom Randers snart i skyggen av Nils Collett Vogt, Vilhelm Krag og andre, yngre talenter, og de store navn i kritikken ble Gunnar Heiberg, Sigurd Bødtker, Carl Nærup og Nils Kjær. Randers, som hadde vært en meget populær “husdikter” i Det Norske Studentersamfund i lange tider, ble til slutt noe av en særling i det litterære miljøet i Kristiania. I sine senere leveår slet han dessuten med skral helse.

Men en av Randers' bøker har overlevd ham. 1890 utgav han Søndmøre. Reisehaandbog på oppdrag av den nystiftede Aalesund-Søndmøre Turistforening (som senere hedret ham ved å utnevne ham til foreningens første æresmedlem). Boken rommer et vell av informasjon om landsdelens geografi, historie og kommunikasjoner. I utvidet format og med modernisert språk er den opptrykt flere ganger, senest 1989.

  • Med Lyre og Lanse, 1879
  • Polemiske Sonetter, 1880
  • Vaarbrudd. Erotiske Stemninger, 1880
  • Et Skriftemaal, København 1881
  • Frie Ord. Polemiske epigrammer, 2 bd., 1883–91
  • Literaturbref från Norge, Stockholm 1884 (først trykt i Ny svensk tidskrift, årg. 5, 6 og 8)
  • Norsk Natur. Stemninger og Skildringer, 1887
  • Søndmøre. Reisehaandbog, 1890 (5. utg. Sunnmøre, Ålesund 1989)
  • Tidsruner, 1894
  • Unge Sange, 1894
  • En Kjærlighedsvaar, (ny utg. av Vaarbrudd) 1894
  • En Tylvt Studenter-Balsange, 1896
  • Fester og Minder, 1900
  • Sol og Skygge. Digte, 1911
  • NFL, bd. 4, 1896
  • Stud. 1869, 1894, 1919
  • H. Noreng: biografi (med litteraturhenvisninger) i NBL1, bd. 11, 1952
  • F. Bull: Norske Portretter. Forfattere, 1956
  • W. Dahl: Nytt norsk forfatterleksikon, 1971
  • NLH/Beyer, bd. 3 og 4, 1975
  • Hode (gips) av Jens Munthe Svendsen, utstilt 1920
  • Maleri (helfigur) av Henrik Lund, u.å.; gjengitt i F. Bull: Norske Portretter
  • Statue (bronse, helfigur) av Arnold Haukeland, 1951; Aksla (tidl. på Rønneberghaugen), Ålesund
  • Diverse karikaturer i Tyrihans og Vikingen