Lege. Foreldre: Lektor Kristian Anton Kristiansen (1878–1959) og lærer Julie Marie Kristiansen (1877–1961). Gift 1937 med Brit Hornburg (2.3.1916–), datter av kaptein Georg Hornburg (1876–1942) og Marie Cecilie Pedersen (1886–1973).

Kristian Kristiansen var en sentral person i oppbyggingen av nevrokirurgi som medisinsk fag i Norge. Han var grunnleggeren av en egen nevrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus i Oslo og var avdelingens sjef fra 1955, 1961–77 som professor i nevrokirurgi ved Universitetet i Oslo. Også ryggoperasjoner og operasjon for aneurismer, dvs. utposninger på blodårer i hjernen, var felt der Kristiansen regnes som banebrytende i Norge.

Kristiansen tok examen artium 1925 og ble cand.med. 1931. Etter sykehuspraksis i bl.a. psykiatri og nevrologi var han 1947–49 i Canada, der han arbeidet hos nevrokirurgen Wilder Penfield ved Montreal Neurological Institute. Kristiansen innførte operativ behandling av epilepsi i Norge, der man fjernet det syke hjernevev som impulsene som gav anfall, kom fra. Sammen med Penfield gav han 1951 ut den etter hvert klassiske boken Epileptic Seizure Patterns. Epilepsi-kirurgien ved Ullevål sykehus foregikk i nært samarbeid med Statens senter for epilepsi og senterets overlege Georg Henriksen.

Kristiansens doktorgrad 1950 handlet om hodeskader, et annet område der utvikling av undersøkelsesmetoder og kirurgisk teknikk både kunne redde liv og minske senfølger. Kristiansens brede tilnærming til nervesystemets kirurgiske sykdommer krevde også tverrfaglig innsats fra tilgrensende medisinske områder. Kristiansen var således aktiv pådriver for utbyggingen av fagene nevroradiologi, nevrofysiologi og nevropatologi, og han var nært tilknyttet det nevroanatomiske miljøet rundt Jan Jansen sr. og Alf Brodal ved Universitetet i Oslo.

Under den annen verdenskrig måtte Kristiansen flykte til Sverige. Fra 1940 hadde han deltatt i oppbyggingen av sanitetsberedskapen ved sykehusene i Norge. I Sverige ble han fra 1943 engasjert i etableringen av de norske polititroppene og sanitetstjenesten der. Han arbeidet ved den norske legasjons helsekontor og forvaltningskontor i Stockholm og i Medisinaldirektoratet i London.

Kristiansens vennlige og sindige personlighet inngav stor tillit og respekt. Som nevrokirurg hadde han ry for sin ro, forsiktighet og sitt gode lag med pasientene. Han hadde mange tillitsverv, bl.a. president i Nordisk nevrokirurgisk forening og sekretær i World Federation of Neurosurgical Societies, og var medlem av en rekke utenlandske vitenskapelige selskaper. Spesielt bør nevnes hans faglige kontakter med India. Flere indiske nevrokirurger kom til Ullevål sykehus for å få utdannelse hos Kristiansen. Han var også aktiv som vitenskapelig forfatter like til sin død.

Det norske medicinske Selskab, det tradisjonsrike medisinske diskusjonsforum i Oslo, lå hans hjerte nær, og han var formann der 1963–65.

Kristian Kristiansen hadde allsidige kulturelle interesser, bl.a. var han meget interessert i medisinsk historie. Han var en bærende kraft i Norsk Medisinsk Historisk Forening og deltok meget aktivt i arbeidet for å bygge opp og å styrke faget medisinsk historie i Norge. Han var også primus motor i opprettelsen av museet ved Ullevål Sykehus.

  • Bibliografi over viktige arbeider i NL,bd. 3, 1996
  • Neurological Investigations of Patients with Acute Injuries of the Head, dr.avh., 1949
  • Epileptic Seizure Patterns (sm.m. W. Penfield), Springfield 1951
  • K. Kristiansen, Ø. Larsen (red.): Ullevål sykehus i 100 år,1987
  • A. Torvik: “Minnetale over professor dr.med. Kristian Kristiansen”, i DNVA Årbok1993, 1994
  • biografi i NL,bd. 3, 1996

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Harald Kihle, 1987; Det norske medicinske Selskab, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Fotografi til minnetalen i DNVA Årbok1993