Faktaboks

Kristian Welhaven
Født
11. oktober 1883, Kristiania
Død
27. juli 1975, Oslo
Virke
Politiembetsmann
Familie
Foreldre: Sogneprest Johan Andreas Welhaven (1825–93) og Gerda Kathinka Elisabeth Hansen (1857–1948). Gift 12.10.1917 i Kristiania med Margit Aagaard (11.12.1893–1985), datter av dampskipsekspeditør, visekonsul Ulrik Frederik Cappelen Aagaard (1859–1915) og Marie Kirstine Lugg (1857–1940). Brorsønn av Johan Sebastian Welhaven (1807–73), Maren Sars (1811–98) og Elisabeth Welhaven (1815–1901); fetter av Hjalmar Welhaven (1850–1922).
Kristian Welhaven

Foto 1953

Kristian Welhaven
Av /NTB Scanpix ※.

Kristian Welhaven var politimester i Oslo i nesten 30 år og regnes av mange som den fremste politileder Norge har fostret.

Welhaven vokste opp i Kristiania, der faren var sogneprest i Grønland menighet, og tok examen artium ved Kristiania katedralskole 1901. Han gjennomgikk Krigsskolens første avdelings kystartillerilinje 1901–02, studerte deretter jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1907. Etter to og et halvt år som sorenskriverfullmektig i Tana i Øst-Finnmark var han statsadvokatfullmektig i Tromsø og Finmarken lagsogn 1910–11, politifullmektig i Tromsø 1911–12 og deretter i Kristiania til 1916, da han ble utnevnt til politimester på Rjukan. 1922 ble Welhaven utnevnt til statsadvokat i Kristiania lagsogn, og 1927–54 (med avbrudd 1941–45) var han politimester i Oslo. Han var konstituert lagdommer i Eidsivating lagmannsrett 1954–55.

Welhaven nøt en respekt innad i politikorpset som ingen politimester verken før eller siden. Det er sagt om Welhaven at han visste navnet på hver eneste konstabel i hovedstadens politikorps, og det går mange historier om hans deltakelse i opptak av nye politiaspiranter. Han kunne ofte stille uortodokse spørsmål, men viste tydelig at han hadde satt seg skikkelig inn i bakgrunnen til hver eneste person som søkte opptak i politiet. Dette hadde mange sider, men var først og fremst med på å skape et samhold i politikorpset og en nærmest grenseløs respekt for politimesteren. “Å være politimester i Oslo er like vanskelig som å være sjef for Nationaltheatret,” het det i et avisoppslag i forbindelse med Welhavens 50-årsdag 1933.

Da krigen kom til Norge 1940, var Welhaven helt klar i sin handlemåte. Han nektet rett og slett å samarbeide med de tyske okkupantene og de norske NS-myndighetene. Det fortelles at da Vidkun Quisling på selve okkupasjonsdagen 9. april ringte til Møllergata 19 for å fortelle at “landets nye statsminister ville ha en samtale med politimesteren”, svarte Welhaven “Jeg kjenner ingen statsminister Quisling” og la på røret! Han hadde fått en klar ordre av justisminister Terje Wold – “å bli på sin plass, ta imot de tyske tropper og ivareta befolkningens interesse på beste måte”, og Welhaven rettet seg etter dette helt til det ble umulig for ham å fungere i stillingen. 23. september 1941 fikk han avskjed med en times varsel. Den direkte foranledningen var at han ville håndheve uniformsforbudet for Hirden.

Etter avskjeden arbeidet Welhaven først en tid for Nasjonalhjelpen, før han ble fengslet og havnet på Grini. Høsten 1943 ble han, etter et halvt år i et Gestapo-fengsel i Berlin, sivilinternert sammen med sin hustru Margit og deres yngste datter i et nedlagt pumpeverk i landsbyen Landsberg am Lech i Bayern. Tyskerne mente han ikke ville rømme når han hadde noen i familien sammen med seg.

Etter krigen bygde Welhaven opp igjen politiet i Oslo. Han var svært mild og forsonende i dommen over de polititjenestemenn som hadde vært medlemmer av NS, og de som ble gjeninntatt i tjenesten, opplevde aldri at han brukte deres fortid mot dem. Politimesteren hadde stor interesse for alle sider ved polititjenesten, men det er nok riktig å si at han hadde en spesiell oppmerksomhet rettet mot overvåkingssaker – saker som angikk byens og landets sikkerhet. Han satte da også en av sine mest betrodde menn, Asbjørn Bryhn, til å lede arbeidet med gjenoppbyggingen av Politiets overvåkingstjeneste.

Kristian Welhaven var en streng, men rettferdig politimester, som var elsket av sitt korps, og det er liten tvil om at politimesteren også elsket sitt politikorps og sitt arbeid. Han hadde en naturlig autoritet man sjelden finner i dag, og han var nærmest aristokratisk i sin fremferd. Hans mål var å gjøre Oslos politikorps til et mønsterkorps for hele verden.

Oslos politimester hadde fingeren med i mye. Han var medlem av Straffelovkomiteen av 1934, han var formann i Statens Idrettsråd 1936–40, visepresident i Den internasjonale Kriminalpolitikommisjon 1937, æresvisepresident 1953 og ærespresident for Den nordiske politisjefkonferanse 1955. 1954 ble han utnevnt til “hederspolis” i Stockholm. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1947 og var kommandør av Dannebrogordenen, de svenske Nordstjärne- og Vasaorden og flere andre utenlandske ordener.

30. juni 1954 defilerte Oslo politikammers mannskaper for politimester Kristian Welhaven for siste gang, og han gikk over i pensjonistenes rekker. “Det har vært mitt liv å være sjef for dette korps!” uttalte han ved sin avgang.

Kilder og litteratur

  • Stud. 1901, 1926, 1951
  • HEH 1973
  • E. Elgesem: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • M. Welhaven: Sivilinternert i Tyskland 1943–1945. Margit Welhavens erindringer, 1984
  • J.-K. Jørgensen: Politiliv – om politiet i fred, krig og i dag, 2004