Faktaboks

Kristian Laake
Kristian Kristiansen Laake
Født
9. april 1875, Ullensaker, Akershus
Død
3. august 1950, Skedsmo, Akershus
Virke
Offiser
Familie
Foreldre: Gårdbruker Kristian Gulbrandsen Laake (1835–75) og Karen Taugland (1839–1903). Gift 24.9.1901 med Signe Henaug (28.11.1879–8.1.1960), datter av gårdbruker Casper Henaug (1840–93) og Inger Mathea (“Thea”) Laache (1840–94). Svigerfar til Leif Reinhardt Natvig(1894–1975).

Kristian Laake er blitt stående for ettertiden som hærsjefen som sviktet og ikke ville kjempe mot det tyske angrepet i april 1940. Mer rettferdig ville det være å si at han fylte rollen som den hærsjef politikerne opp gjennom 1930-årene ønsket seg, en som ikke stilte dem i forlegenhet eller kom med ultimative krav, men lojalt arbeidet for å få de knappe midlene politikerne bevilget, til å rekke så langt som mulig – under den klare forutsetning at forsvaret bare var et nøytralitetsvern, ikke til å føre krig med.

Laake stammet fra selvtrygge bondeslekter på både fars- og morssiden. 1908 overtok han gården Stalsberg i Skedsmo, hvor han bodde til sin død. Han ble medlem av Venstre i ung alder og hadde en rekke verv i partiet på kommune- og fylkesnivå, ved siden av mange lokale og kommunale tillitsverv. Han var bror av en enda mer fremtredende venstrepolitiker og norskdomsmann, Knut M. Laake.

Laake tok examen artium 1894, eksamen ved Krigsskolens øverste avdeling 1897, ved Den militære høyskole 1900 og generalstabseksamen 1911. Hans våpengren var feltartilleriet, hvor han avanserte til oberst og regimentssjef 1928.

Etter at Tidens Tegn-redaktøren og stortingsmannen Rolf Thommessen 1929 hadde foreslått å skjære ned utgiftene til forsvaret til 30 millioner kroner per år, valgte regjeringen Mowinckel å legge frem en skisse til en forsvarsordning til denne prisen, og man betrodde oppgaven med å utarbeide den til partifellen Laake. Det var ubehagelig for regjeringen at skissen ble kraftig kritisert så vel av kommanderende general Theodor Holtfodt (en annen partifelle og tidligere forsvarsminister), av generalstaben under Ivar Bauck og av en sterk fagmilitær opinion, men så overhendig var Stortingets sparelyst at skissen ble videreutviklet av Laake og daværende major Otto Ruge. Den dannet kjernen i forsvarsordningen som ble vedtatt våren 1933. Da var Holtfodt død, hans etterfølger Bauck var falt for aldersgrensen, og regjeringen hadde 1931 utnevnt Laake til ny kommanderende general. Dette skjedde åpenbart for at han skulle forestå innføringen av den nye hærordningen og fordi han tydelig hadde erklært at det var Forsvarets plikt å bøye seg for politikernes vurderinger. Utnevnelsen skjedde mot de militære myndigheters råd og ble møtt med forskrekkelse i politisk konservative miljøer. I generalstaben mente man at Laake var dårlig kvalifisert og at utnevnelsen av ham innebar en knebling av hæren.

Verken Laake eller Ruge, som ble generalstabssjef 1933, klarte i 1930-årene å bli kvitt stempelet som medskyldige i “lemlestelsen” av forsvaret, som forsvarsvennlige kretser mente at forsvarsordningen av 1933 representerte. Bedømmelsen av begge ble likevel atskillig mildere med tiden, under erkjennelsen av at en militær protestpolitikk uansett ikke ville gjøre inntrykk på Storting og regjering, og da det i annen halvdel av 1930-årene lyktes Laake å få selv det tradisjonelt militærfiendtlige Arbeiderpartiet med på en forsiktig opprustning. Dette siste var i alle fall delvis en følge av at Laakes føyelige linje hadde skapt tillit til hans vurderinger. Bevæpnet med betydelig politisk teft unnlot han å fremme forslag som ikke hadde mulighet til å få gjennomslag i Stortinget.

Laake spilte en viktig rolle i å endre arbeiderbevegelsens syn på Forsvaret som en “klassefiende”. 1932–33 motarbeidet han forsvarsminister Vidkun Quislings forsøk på å utvide og formalisere samarbeidet mellom militæretaten og frivillige væpnede og politisk sterkt konservative grupper, bl.a. Samfundsvernet. Under Laakes ledelse ble senere hærens omfattende beredskap overfor “indre fiender” bygd kraftig ned.

Vinteren 1939–40 var Laake svekket av sykdom. Under det tyske angrepet 9. april 1940 forholdt han seg påfallende passiv. På et ampert møte mellom bl.a. kommanderende general, sjefene i generalstaben og justisminister Terje Wold på Rena 10. april gav Laake meget nedslående opplysninger om den militære situasjonen og fremholdt at eventuelle forhandlinger med tyskerne burde fortsette, slik at man vant tid. Wold oppfattet ham – trolig med urette – som defaitist. På dette grunnlag bad regjeringen, som var innstilt på å gjøre motstand, samme kveld Laake om å søke avskjed. Oppfordringen kom uventet på generalen, men han fulgte den og fratrådte 11. april.

Kristian Laake ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1934, han hadde storkors av Finlands Vita Ros og den svenske Svärdsorden og var ridder av Dannebrogordenen.

Kilder og litteratur

  • Stud. 1894, 1919, 1934, 1946
  • Barth, 1930
  • Befalsbladet 1931, s. 43–46 og 57–58
  • J. Laurantzon: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • HEH 1948
  • R. Roscher Nielsen: Tappenstrek. Fra Fredriksten til Bergenhus, 1970
  • O. Lindbäck-Larsen: Veien til katastrofen, 1973
  • J. Høgevold: Hvem sviktet?, 1974
  • Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946, NOU 1979:47, 1979
  • O. Ruge: Felttoget, 1989
  • N. I. Agøy: Militæretaten og “den indre fiende” fra 1905 til 1940. Hemmelige sikkerhetsstyrker i Norge sett i et skandinavisk perspektiv, 1997
  • Kommanderende generals, Forsvarsdepartementets og Generalstabens arkiver, i RA

Portretter m.m.

  • Maleri i Forsvarets skolesenter, Akershus festning, Oslo
  • Portrett av ukjent fotograf, antakelig 1930-årene; gjengitt i Delphin Amundsen, 1947, s. 92