Kristian Hauger var den ledende orkesterleder og komponist innen norsk populærmusikk fra slutten av 1920-årene til midt i 1950-årene. Ved siden av at han har komponert noen av våre mest folkekjære melodier, var han også en av pionerene i norsk jazz og en sentral teaterkomponist.
Haugers far drev Norsk Julekort-Udsalg i Kristiania, noe som gav grunnlag for en trygg oppdragelse av 7 barn, hvorav Kristian var nest yngst. Han sang i gårdene i fireårsalderen og tok pianotimer som 12-åring. 1921–25 var han elev hos pianisten og klaverpedagogen Nils Larsen, og han leste 1921–22 teori med komponisten Gustav Fredrik Lange. Han sluttet skolen etter 2. klasse i gymnaset og ble pianist ved Ella Nilsens danseskole for 600 kroner måneden. Opprinnelig ville han bli organist, men en kort akillessene på det ene benet forhindret pedalbruken. Etter at pressen roste hans fremføring av første sats av Mozarts klaverkonsert i D-dur etter bare 18 måneders undervisning, syntes veien som klassisk pianist klar.
Allerede tidlig i 1920-årene var han imidlertid medlem av ensembler som Le Jazzbandette, Famous Players og fra 1924 Pan Jazzorkester. Den første restaurantjobben hadde han i Frimurerlogens restaurant 1925. Han ledet Casino Danceband da han 1927 ble premiert i en populær slager- og jazzkonkurranse for sin Charleston i Grukkedalen, skrevet 1923. Deretter fulgte en av hans mest kjente populærmelodier, Blåklokker, med tekst av Herberth. Som kapellmester på Bristol 1928–30 kunne han boltre seg i jazzen. Norsk Jazzfantasi er variasjoner over norske folketoner i datidens jazzspråk, innspilt med ham selv.
1930–43 gjorde Hauger rundt 250 innspillinger av egne og andres verker, hovedsakelig for Odeon og Telefunken. Hovedvokalist var Steinar Jøraandstad, men han brukte også kjente navn som Einar Rose, Zarah Leander, Leif Juster og Wenche Foss. 1932–38 ledet han sitt eget Radiodanseorkester både ved plateinnspillinger og i radioen. Han skrev også instrumentalmusikk og sanger til flere spillefilmer. Mest kjent er Chokoladesangen og Pølsemaker, Pølsemaker fra Den forsvundne pølsemaker og Den lille bueskytter, Skjebnetimen og tittelmelodien fra En herre med bart.
Kristian Hauger var kapellmester ved Chat Noir 1930–36 og ved Centralteatret 1936–59, avbrutt av gjestespill ved Den Nationale Scene og Trøndelag Teater. Han skrev musikk til flere av Finn Bøs revyer, som yndlingskomposisjonen Godnatt fra Hele byen snakker. I det større formatet skrev han musikalske komedier som Hipp Hipp Hurra! og Kunsten å leve, Gudskjelovkvelden, flere barnekomedier og operettesuksessen Utopia, uroppført i Bergen 1944. “Drømmespillet” Den gyldne kro var en jazzinspirert, eksperimentell musikal som ble sterkt angrepet av nazipressen for sin “jødiskinspirerte musikk”. Teateret ble da stengt i flere måneder 1942 med henvisning til “vanskeligheter med brenseltilførselen”.
I etterkrigstiden skrev Hauger klaverstykker, marsjer, sangsykluser og slagere som Tre yndige små mus og Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé. Han deltok også, uten hell, i Melodi Grand Prix, siste gang 1971 da Inger Jacobsen fremførte hans India. På dette tidspunktet virket Haugers sofistikerte tonespråk håpløst gammeldags, men ved gjenhør er dette kanskje det årets beste melodi. Han etterlot seg den ikke oppførte operaen Pans fløyte, med libretto av Øyvind Bolstad.
Hauger var politisk konservativ, skrev musikk til Høyres valgfilm 1951 og deltok flere ganger i valgkampanjer.
1937 tok Kristian Hauger initiativet til opprettelsen av Norsk Slagerkomponistforening, nå Norske populærautorer (NOPA), der han var formann og foreningens representant i TONOs styre og representantskap til 1972. 1940–73 var han dessuten medlem av TONOs vurderingsutvalg. NOPA gav 1975 ut platen Når kastanjene blomstrer, der bl.a. Jens Book Jenssen, Nora Brockstedt, Laila Dalseth, Erik Bye, Kirsti Sparboe og Lars Klevstrand fremfører 15 Hauger-komposisjoner.
Etter rockens endelige gjennombrudd har det vært liten interesse for eldre norsk populærmusikk, og Kristian Haugers visstnok over 1000 komposisjoner er, med noen hederlige unntak, ikke blitt nytolket av yngre utøvere. Det er derfor vanskelig å si om han skal nevnes i samme åndedrag som sine samtidige, dansken Kai Normann Andersen, svensken Jules Sylvain og de store Broadway- og West End-komponistene.