Offiser og NS-politiker. Foreldre: Kasserer ved Gaustad sykehus John Kjelbergsen Sundlo (1841–1909) og Johanne Margarethe Lassen (1849–94). Gift 1921 med Anna Katrine Speilberg (f. 6.12.1891), datter av distriktslege Nils Asbjørn Speilberg (1851–92) og Anne Pauline Viggen (f. 1869).

Som offiser vil Konrad Sundlo i all hovedsak bli husket for sin motstand mot å ta opp kampen mot den tyske angrepsstyrken i Narvik 9. april 1940 og for sin fremtredende rolle i NS-styret under okkupasjonen.

Sundlo tok examen artium 1899, gikk ut av Krigsskolens øverste avdeling 1902 og Den militære høyskole 1905. Han var også elev ved Vinterskolen for infanteriet. Han ble kaptein 1911 og major 1930. Sundlo tjenestegjorde bl.a. som sjef for 5. Divisjons underoffisersskole i Trondheim og som bataljonssjef ved Troms Infanteriregiment nr. 16. 1933 ble han utnevnt til oberst og sjef for Hålogaland Infanteriregiment nr. 15 med standkvarter i Narvik. Denne stillingen satt han i ved krigsutbruddet 9. april 1940.

Sundlo hadde også stillinger utenfor Forsvaret i perioder i 1920-årene. Bl.a. drev han forretningsvirksomhet (og var norsk konsul) i Kaukasus 1919–20. 1921 var han Fridtjof Nansens første medarbeider under hjelpeaksjonen i Russland. Han hadde også erfaring fra pressen som journalist og militærmedarbeider i avisen Nidaros 1912–18 og som sjefsekretær i Drammens Tidende fra 1924. Sundlo var medlem av Nasjonal Samling fra 1933 og var politisk aktiv for partiet. Samtidig som han var regimentssjef i 1930-årene, var han fylkesfører for NS i Nordland og Troms.

Under det tyske angrepet på Narvik overgav Sundlo byen uten kamp. Han mente at motstand mot den overlegne tyske angrepsstyrken var nytteløst så lenge det ikke var gjort tilstrekkelige forberedelser. Sundlo ringte opp sjefen for 6. Divisjon, general Carl Gustav Fleischer, som var på tjenestereise i Finnmark, og gav uttrykk for dette. General Fleischer gav ham ordre om å avbryte forhandlingene med tyskerne og organisere forsvaret av byen. Sundlo var uvillig, og Fleischer overførte da kommandoen til en underordnet offiser som fikk ordre om å samle troppene, arrestere oberst Sundlo og forsøke å etablere en front øst for byen. Fleischer sendte ut et kommuniké hvor Sundlo ble stemplet som forræder.

Etter at felttoget var over, gikk Sundlo inn i NS-styret, og han ble rikshirdsjef høsten 1940. Han ble utnevnt til fylkesmann i Oslo og Akershus 1943, deretter i Sogn og Fjordane 1944. Gjennom studieopphold (1907–08) og forretningsvirksomhet hadde Sundlo lært Russland å kjenne. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen juni 1941 var han blant dem som gikk inn for at Norge skulle fremme sine interesser i øst. Sundlo arbeidet for å verve frivillige til Waffen SS-avdelingen “Den norske legion”, og han gikk inn for å tvangsutskrive norske menn til militærtjeneste. Dette var avdelinger som først og fremst skulle settes inn på østfronten.

Etter krigen ble Sundlo dømt til livsvarig tvangsarbeid og inndragelse av eiendom ved en dom i Eidsivating militære lagmannsrett av 13. mai 1947, stadfestet av Høyesterett 5. oktober 1948. Her ble Sundlo frikjent for forræderi i 1940, men dømt for manglende tiltak før angrepet samt sin rolle under okkupasjonen. Fordi Sundlo-saken var en del av landssvikoppgjøret, ble han ikke undersøkt av den militære undersøkelseskommisjonen av 1946. Han ble benådet 1952 og døde 1965.

    Ikke-publisert materiale

  • Narvik 1940. Byen med kanonen, manuskript 1955
  • Barth 1929, 1930
  • Kalender for den norske hær
  • H. F. Dahl: Vidkun Quisling. En fører for fall, Oslo 1992
  • General Fleischers etterlatte papirer, Tønsberg 1947
  • O. K. Grimnes: Norge i krig, bd. 1, 1984
  • C. E. Vogt: Fridtjof Nansen og hjelpearbeidet i Russland 1921–1923, h.oppg. UiO, 2001