Jurist og offentlig tjenestemann. Foreldre: Maskinsjef Konrad M. Knutsen (f. 1896) og Ingeborg Saue (f. 1903). Gift 1951 med Kirsten Hagen (12.9.1923–12.1.2002), datter av murer Johannes Hagen (1887–1947) og Ingeborg Gjerstad (1892–1965).

Konrad B. Knutsen hadde sitt virke i Stavanger fra slutten av 1950-årene, men ble først nasjonalt kjent 1973, da han ble utnevnt både til fylkesmann og riksmeglingsmann. Han fratrådte begge embeter 1981 og ble ansatt som administrerende direktør i daværende Rogalandsbanken. Denne stillingen hadde han frem til 1987, da han åpnet advokatpraksis.

Knutsen tok juridisk embetseksamen 1950. Han var dommerfullmektig i Varanger sorenskriverembete i Vadsø 1952–53 og deretter to år sekretær i Kommunaldepartementet. 1955 var han assistent hos professor Rolf Waaler ved Norges Handelshøyskole i forbindelse med utviklingen av de såkalte Solstrand-kursene, og deretter tre år formannskaps- og rådmannssekretær i Laksevåg kommune. 1958 ble han rådmann i Hetland kommune. Da Hetland sammen med nabokommunen Madla ble innlemmet i Stavanger 1965, fikk han stillingen som teknisk rådmann i den nye storkommunen. Her ble en av hans viktigste oppgaver planlegging og tilrettelegging av tomtearealer for ny industri på Forus, der flere av de store oljeselskapene senere etablerte seg.

I 1960-årene skjedde store omveltninger i Stavanger-regionen. Knutsen markerte seg både med sine vyer for byens videre utvikling og ved en enorm arbeidsinnsats. Da Stavanger skulle ansette ny finansrådmann 1967, falt derfor valget naturlig på ham. Ikke sjelden ble han omtalt som en av administrasjonens “mest offensive spillere”.

Stavangers økonomiske stilling var dårlig i midten av 1960-årene. Knutsen så muligheten til vekst gjennom en dristigere satsing på industrisektoren. Byens unike posisjon som havneby og kommunikasjonsmulighetene i Stavanger lufthavn var argumenter han flittig brukte for å få dette til. Da Stavanger etablerte seg som oljehovedstad i Norge i annen halvdel av 1960-årene, var Knutsen blant dem som stod i første rekke for å hilse oljeselskapene velkommen til byen.

Aller helst så Knutsen at byen fikk flere ben å stå på. Utbyggingen av Sira-Kvina og ny helårsvei over Haukeli hadde derfor en viktig talsmann i Knutsen, som så begge disse mulighetene som viktige for å få tilrettelagt og etablert ny industri. Knutsens tid som fylkesmann fra 1973 medførte et fortsatt engasjement for Stavangers utfordringer på den industrielle arena, først og fremst for å skape et oljeindustrielt tyngdepunkt i fylkets sentrum.

Som riksmeglingsmann tok han spranget opp på nasjonalt nivå og ble såkalt rikskjendis. Perioden gjorde ham kjent som en problemløser som ikke lot seg stoppe av noe for å komme frem til løsninger partene kunne leve med. En gang holdt han partene ved forhandlingsbordet påsken igjennom. Det var egenskaper som gjorde Knutsen til et aktuelt navn da daværende Rogalandsbanken trengte ny toppsjef. Resultatorientert, effektiv, anerkjent og respektert var karakteristikker som ble brukt, og som passet godt for en bank som lette etter nye krefter til å lede den inn i en fase med sterk konkurranse og stadig nye etableringer i et av de mest ekspansive områdene i landet.

1981 tok Knutsen over som sjef for Rogalandsbanken. Her stod problemene i kø. En konkurstruet industribedrift, Brøyt på Jæren, påførte banken enorme tap. Deretter tårnet problemene seg opp med nye tapsengasjementer og en intern oppsigelsessak som førte til mye ubehagelig søkelys i media. Knutsen måtte tåle hard kritikk for sin lederstil, og han valgte å gå av 1987, fem år før oppnådd pensjonsalder. Deretter åpnet han advokatpraksis i Stavanger, som han drev frem til 1992.

Knutsen har hatt en rekke tillitsverv og styreverv i bedrifter og foreninger, og som pensjonist engasjerte han seg også i Pensjonistpartiet, der han var partileder 1991–93. Knutsen ble 1980 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden og 1984 til kommandør av den franske Æreslegionen.

  • HEH 1994
  • SNL,bd. 8, 1997