Knute Nelson var den første betydelige skandinavisk-amerikanske politiker i nasjonal amerikansk politikk. Han var medlem av Representantenes hus, guvernør i staten Minnesota og føderal senator. Han oppnådde en enestående stilling blant landsmenn i Amerika som selve personifikasjonen av den amerikanske drøm, enda han med sin moderate til konservative republikanske innstilling til tider stod fjernt fra sine landsmenn, som i stor grad tilhørte de progressive og reformvennlige retningene innen det republikanske partiet.
1849 kom Knute Nelson sammen med sin ugifte og fattige mor Ingebjørg Haldorsdatter fra gården Kvilekvål i Evanger til hennes bror i Chicago. Hans biologiske fars identitet ble aldri avklart. Navnet Nelson tok han etter sin stefar Nils Olson Grotland fra Voss.
Nelsons start i Amerika var derfor ikke særlig lovende. Utdannelse ble løsningen. 1858 ble Nelson opptatt ved Albion Academy, en skole grunnlagt av syvendedags-baptister, men han fikk ikke sin avgangseksamen før 1868 på grunn av borgerkrigen. 1861–64 tjenestegjorde han i Fourth Wisconsin Regiment. Militærtjenesten ble en hjørnestein i arbeidet for politisk suksess, og han benyttet den til å bevise sin amerikanske patriotisme og til å samle prominente borgere omkring sitt kandidatur. 1867 fikk han sakførerbevilling etter studier i advokatfirmaet til William F. Vilas i Madison, Wisconsin. Dette førte ham inn i politikken, og 1868–69 var han representant i Wisconsins lovgivende forsamling.
1871 flyttet han til Alexandria i Douglas County, Minnesota, og åpnet sakførerpraksis. Hans rolle som norskamerikansk leder er klar. Hemmeligheten bak hans politiske fremgang lå likevel i hans evne til å bevege seg utenfor den norskamerikanske gruppen og benytte seg av de muligheter det amerikanske politiske systemet gav, knytte grupper og individer til sin sak og derved opparbeide et bredt grunnlag for sin maktstilling. 1875–78 var han senator i Minnesotas statssenat.
Den harde valgkampen 1882 i Minnesotas femte kongressdistrikt, senere kjent som “the bloody fifth”, innledet Nelsons nasjonale karriere. Han satt i Representantenes hus i Kongressen 1883–89. 1892 ble han valgt til guvernør i staten Minnesota og satt i guvernørembetet til 1895, da statslegislaturen valgte ham til føderal senator. Etter grunnlovsendringen 1913 opplevde han 1918 den æresbevisning å bli valgt direkte av statens innbyggere. Han innehadde dette eksklusive embetet til sin død.
Et av de viktigste lovvedtak han fremmet, var Nelson Bankruptcy Act 1898, som la vekt på frivillig konkurserklæring og beskyttet farmere mot ubarmhjertige kreditorer. Han fikk 1902 opprettet Department of Commerce and Labor som beskyttet arbeiderklassens interesser, og han gav sin stemme til gjennomføringen av en lav toll til støtte for farmerne. I slike liberale reformtiltak viste Nelson avvik fra den konservative innstilling han hadde i de fleste politiske spørsmål, og solidaritet med liberale politiske krefter i Midtvesten. Nelson talte også varmt for Folkeforbundet og viste dermed sin tro på USAs rolle som en fredsbevarende verdensmakt.
1868 giftet Nelson seg med Nicholina Marie Jacobson, som 1853 hadde utvandret sammen med sine foreldre fra Toten til Dane County, Wisconsin. Hun var en stillferdig person og tok lite del i det sosiale liv som hennes stilling tilbød. 1898–99 besøkte Nelson sin hjembygd Evanger og ble ønsket varmt velkommen. “The little Norwegian”, som han ble kalt på grunn av sin kortvokste skikkelse, ble etter hvert æret som statsmann og politisk mentor. Han døde på toget på vei hjem til Minnesota fra Washington våren 1923 og ble bisatt i Kinkead Cemetery i Alexandria.