Diplomat og politiker. Foreldre: Prost Leif Martinsen (1918–) og sykepleier Elsa Rigmor Simonsen (1917–). Gift 29.12.1971 med rådgiver Ellen Sofie Aadland (31.3.1947–), datter av forlagssjef Andreas Aadland (1916–) og butikkselger Herborg Haarvik (1920–). Navneendring til Vollebæk 1960.

Knut Vollebæk er en erfaren karrierediplomat som også har sittet i den øverste politiske ledelsen for Norges utenriksstyre, som statssekretær i UD 1989–90 og som utenriksminister i Bondeviks første regjering 1997–2000. Fra 2001 er han norsk ambassadør i USA.

I muntert lag betegnes Vollebæk som en historisk skikkelse. Han er den første utenriksminister som er vokst opp i Søndre Land, men som allerede fra barnsben av tok sikte på en karriere i utenrikstjenesten. Som 10-åring skrev han brev til allviteren Peter Penn i ukebladet Hjemmet, med spørsmål om hva man skulle gjøre for å bli ambassadør. Sin yrkeskarriere begynte han som lærer ved Gjøvik folkeskole 1964. Etter å ha studert fransk språk og litteratur i Paris 1965 og 1966 tok han eksamen som siviløkonom ved Norges Handelshøyskole i Bergen 1972 og studerte statsvitenskap ved University of California året etter. Han ble aspirant i Utenriksdepartementet 1973.

Før Vollebæk ble utenriksminister, hadde han vært stasjonert på fire kontinenter: Han var ambassadesekretær i New Delhi 1975–78 og i Madrid 1978–81, ambassaderåd i Harare 1984–86, byråsjef i UD 1986–89, ambassadør i San José, Costa Rica 1991–93, ekspedisjonssjef i UD 1993 og spesialråd for bistandssaker fra 1994 til han ble utenriksminister 1997. 1993–95 tjenestegjorde han som fredsmegler i det tidligere Jugoslavia sammen med Thorvald Stoltenberg. Han var i finalefeltet da FNs generalsekretær skulle velge ny høykommissær for flyktninger.

Hvis det ikke hadde vært for Thorbjørn Jaglands krav om 36,9 prosent forut for stortingsvalget 1997, og en sentrumsregjering som plutselig deiset ned fra oven, ville Knut Vollebæk det året ha tiltrådt som norsk ambassadør i Paris. Da statsminister Bondevik ringte og bad ham bli utenriksminister, var det således en erfaren karrierediplomat som overtok ledelsen av departementet.

Som nei-regjeringens eneste EU-tilhenger gjorde Vollebæk en betydelig innsats da Norge skulle tilpasse seg EØS-avtalen. Han var aldri i tvil om at hovedoppgaven var å ivareta de fordeler vi hadde fått ved å få tilgang til EUs indre marked. Under henvisning til at “en hvilken som helst regjering ville ha måttet forholde seg til Europa på den samme måte som Bondevik-regjeringen”, minimaliserer han sin egen innsats på dette punkt. Men det er ingen tvil om at han gjorde en betydelig innsats som utenriksminister, ikke minst i forholdet til Europa.

Det var på ingen måte gitt at prestesønnen fra Søndre Land skulle bli en globetrotter med ansvar for europeisk sikkerhet, nordisk samarbeid og utjevning mellom sør og nord. Men det ble han da han som utenriksminister overtok formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) 1999. Da figurerte han i alle kanaler i radio og fjernsyn og på førstesidene i storaviser verden over. Ved et tilbakeblikk betegner han Kosovo og Tsjetsjenia som en håpløs materie å arbeide med. Han sier likevel at dette året var både spennende og engasjerende. Det er ingen tvil om at OSSE-formannskapet også gav Norge et ansikt i europeisk politikk og Vollebæk et visst alburom i forholdet til EU.

Vollebæk meldte seg inn i Kristelig Folkeparti 1983, etter eget utsagn i spontan begeistring over at partiet ville ta regjeringsansvar da Kåre Willochs Høyre-regjering skulle omformes til en borgerlig trepartiregjering. Han er kristen, men en litt spesiell skikkelse i KrF, som bl.a. kan nikke anerkjennende til en god årgangsvin.

Da Vollebæks tid som utenriksminister var over, var han selvskreven som ambassadør til den gjeveste posten i norsk utenrikstjeneste – Washington, D.C. Han overtok som ambassadør der 2001. Samme år ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

  • Aktuelle utfordringer i sikkerhetspolitikken, Atlanterhavskomiteens skr. 133, 1990
  • Norwegian security policy in a changing Europe, Det sikkerhetspolitiske bibliotek 1998 nr. 8, 1998
  • The 1999 Norwegian OSCE chairmanship, ibid. 1998 nr. 10, 1998
  • Det nye NATO. Konsekvenser for Norge, ibid. 1999 nr. 7, 1999
  • “Norge er et lite land i verden.” Om Norgesbildet, Kristofer Lehmkuhl-forelesning NHH, Bergen 2003
  • HEH 1994
  • T. J. Jensen: “Utrettelig speidende etter håp”, intervju med Knut Vollebæk, i Idé nr. 2/1994, s. 20–24
  • J. Crowo: “Knut Vollebæk. Statesman and peacemaker”, i The Norseman nr. 2/2000, s. 10–12