Ridder og høvedsmann. Foreldre: Ridder og riksråd Alv Knutsson (ca. 1420–ca. 1496) og Magnhild Oddsdatter (ca. 1425–1499). Gift 1) 1488 med Görvel Eriksdotter Gyllenstierna (før 1478–før 1495), datter av Erik Gyllenstierna (død 1477/78) og Kristina Bonde (ca. 1432–1500, datter av kong Karl 1 Knutsson); 2) ca. 1495 med Mette Iversdatter Dyre (før 1463–ca. 1527), datter av Iver Jensson Dyre (død ca. 1463) og Christine Pedersdatter Oxe (død ca. 1503). Bror av Odd Alvsson (ca. 14601497); halvbror av Karl Sigurdsson (ca. 1450–1487); morfar til Gørvel Fadersdatter (ca. 1510–1605).

Knut Alvsson var høvedsmann på Akershus og en av de største verdslige jordegodseierne i Norge på slutten av 1400-tallet. Han ledet et større opprør mot kong Hans 1501–02 og ble drept under et forhandlingsmøte i Oslo.

Knut Alvsson tilhørte det høyaristokratiske sjiktet i Norden som hadde godsinteresser og slektsforbindelser i alle de tre rikene. Faren tilhørte den svenske adelsslekten Tre Roser; moren tilhørte Finne-slekten fra Voss med godsinteresser på Vestlandet. Etter faren arvet Knut Alvsson store eiendommer, bl.a. Giske-godset på Sunnmøre, Sudrheim-godset på Romerike, Grefsheim-godset på Hedemarken og Bjarkøy-godset i Nord-Norge. I tillegg arvet han store godssamlinger i Sverige gjennom sitt ekteskap med Görvel Gyllenstierna (datterdatter av kong Karl 1 Knutsson Bonde), og han hadde også økonomiske interesser i Danmark gjennom sitt ekteskap med Mette Dyre. Knut Alvsson hadde to sønner som begge døde uten arvinger, og hans arv gikk til datteren Bodil og fra henne til datterdatteren Gørvel Fadersdatter.

Knut Alvssons politiske løpebane skiftet mellom lojalitet til og opprør mot kong Hans. Den bestemmende faktoren for hans politiske valg ser først og fremst ut til å ha vært forholdet til Henrik Krummedike. Det fiendtlige forholdet mellom familiene til de to gikk tilbake til slutten av 1440-årene og kampen mellom Christian 1 og Karl Knutsson Bonde om den norske tronen. Henrik Krummedikes far Hartvig skal da ha vært ansvarlig for drapet på Karl Knutssons fremste mann i det sønnafjelske, Erik Sæmundsson, som var svigerfar til Knuts onkel. Under Christian 1s regime ble Knuts far Alv Knutsson systematisk holdt borte fra større forleninger og ombud, noe han etter rang og rikdom ellers var selvskrevet til. I stedet satset Christian på Hartvig og Henrik Krummedike som sine fremste menn i Norge.

Kong Hans fortsatte i stor grad denne politikken, men det ble enn viss oppmyking i 1490-årene. Knuts yngre bror Odd Alvsson ble 1494 høvedsmann på Akershus, og da han døde 1497, overtok Knut Alvsson lenet. Han fikk umiddelbart problemer med allmuen i Akershus da fogden Lasse Skjold ble drept av bønder på Romerike. Allmuen i området stilte seg solidarisk med drapsmannen, og konflikten kunne fort ha ført til et større opprør i forbindelse med Akerstinget februar 1498. Her klarte imidlertid Knut Alvsson og bøndene å komme til enighet. Det er verdt å merke seg at Henrik Krummedike var lunken i sin støtte til Knut Alvsson i den mest urolige perioden i 1497.

Urolighetene på Østlandet 1497 var del av en omfattende sosial uro i Norge, hvor også drapet på riksråden Arald Kane på Sunnmøre og uro i Gudbrandsdalen kommer inn. Ved rettsoppgjøret etter fogdedrapet på rettertinget desember 1498 ble bøndene dømt usedvanlig mildt. Drapet ble dømt som uoverlagt, og bøndene fikk reduserte bøter. Henrik Krummedike var kongens fullmektig ved dommen, og Knut Alvsson må ha opplevd den milde dommen som en personlig krenkelse fra Krummedike og kongen. At Krummedike ble begunstiget med en rekke forleninger ved samme anledning har sannsynligvis virket i samme retning. Sommeren 1499 ble Knut Alvsson også fratatt Akershus slottslen.

Fra 1498 til 1501 oppholdt Knut Alvsson seg for en stor del i Sverige, og han gled her inn i en stormannskrets som var i opposisjon til kong Hans' regime. Viktige personer i denne kretsen var Svante Nilsson (Sture), den tidligere riksforstanderen Sten Sture d.e. og biskop og tidligere sendemann ved kurien Hemming Gadh. Kongens mistro til Knut Alvsson og de øvrige stormennene manifesterte seg fra høsten 1499, og oppgjøret mellom kongen og de svenske stormenn kom 1501. I august oppsa denne stormannsfraksjonen kongen troskap. Dette var signalet til et bredere opprør mot kong Hans i Sverige. Opprørerne fordelte de svenske lenene mellom seg. Knut Alvsson ble forlent med de vestsvenske grenselandskapene Värmland og Dal. Dette ble utgangspunktet for hans militære operasjoner i Øst-Norge fra nyåret 1502.

I løpet av kort tid klarte Knut Alvsson å skaffe seg kontroll over både Akershus og Tønsberghus, og han ser også ut til å hatt en form for kontroll over Vestlandet. I tillegg hadde hans allierte Niels Ravaldsson kontrollen over Sarpsborg og Marstrand. Disse omfattende militære operasjonene må nødvendigvis ha foregått med en viss støtte fra allmuen på Østlandet. Her har Knut Alvsson kunnet spille på den uroen han kjente godt til fra noen år tidligere, men denne gang kunne han bruke den til sin egen fordel.

Våren 1502 må man kunne si at Knut Alvsson hadde varierende grad av kontroll over store deler av Norge, spesielt det sønnafjelske. Det springende punkt var beleiringen av Båhus, hvor Henrik Krummedike var høvedsmann. Festningen ble ikke erobret, og i juli ble Elvsborg festning i Båhuslen tatt av hertug Christian (den senere kong Christian 2). Et forsøk fra Henrik Krummedike på å gjenerobre Akershus var imidlertid mislykket.

Situasjonen var derfor åpen da Knut Alvsson og Henrik Krummedike møttes til forhandlinger i Oslo i august. Knut Alvsson møtte under garantier om fritt leide, men han ble drept under forhandlingsmøtet. Om drapet var planlagt eller skjedde spontant under et munnhuggeri, er usikkert. Knut Alvssons død førte til at opprøret mot kongen i Norge falt sammen. Drapet vakte betydelig oppsikt i samtiden og ble en belastning for både Krummedike og kongen. Et ekstraordinært byting i Oslo ble sammenkalt umiddelbart etter drapet, og her ble Knut Alvsson posthumt dømt for leidebrudd og forræderi. Liket ble derfor ikke begravd i viet jord, men lå på Akershus. Ifølge tradisjonen skal det ha ligget til allmenn beskuelse i Knutstårnet, til skrekk og advarsel for andre potensielle opprørere.

Saken forble imidlertid en belastning i årene som fulgte. Dommen ble bekreftet på nytt 1505, men 1514 ble Knut Alvsson posthumt benådet og gravlagt i Mariakirken. Det var da blant annet viktig for Christian 2 å forlike Krummedike og Knut Alvssons sønner.

Knut Alvsson har inntatt en sentral rolle i historiske fremstillinger av “Norges nedgang”. Det er imidlertid vanskelig å bedømme hans motiver for opprøret mot kong Hans. Det ser ut at han til dels ble drevet av personlig nag mot kongen og Henrik Krummedike. Argumentasjonen hans, i den grad den kan sees, ser dels ut til å ha fulgt en rådskonstitusjonalistisk linje, dels har han understreket sin egen tilknytning til den gamle norske kongeslekten.

  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • L. Hamre: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971
  • O. J. Benedictow: Fra rike til provins 1448–1536, bd. 5 i CNH, 3. utg., 1995
  • H. Bjørkvik: Folketap og sammenbrudd 1350–1520, bd. 4 i ANH, 1996