Skøyteløper. Foreldre: Sjåfør Trygve Johannesen (1908–65) og hustru Ella Gusthi (1907–). Gift 18.6.1960 med Anne Lise Grøtting (23.5.1935–).

Knut Johannesen tilhørte skøytesportens verdenselite i 10 sesonger – fra 1955 til 1964 – og kunne i denne perioden glede seg over to olympiske mesterskap, to verdensmesterskap, to europamesterskap og hele 8 norgesmesterskap (med kongepokal hver gang). I de internasjonale all round-mesterskapene vant han i alt 21 distanseseirer.

“Kupper'n” – som ble hans klengenavn i alle år – hørte ikke til idrettens vidunderbarn. Med planmessig arbeid og med en soliditet som preget hele hans karriere, gikk det skrittvis fremover fra han i 14–15-årsalderen gjorde sine første forsøk på isen. Som medlem av Arbeidernes Skøyteklubb kom han imidlertid tidlig under kyndig veiledning, og etter hvert kom også den fremgangen som ihvertfall han selv hadde håp om. En 11. plass i juniormesterskapet 1951 gledet kanskje ikke så mange, men allerede året etter var han nummer to – med seier på 5000 meter.

Det var nettopp langdistansene som skulle prege Knut Johannesens karriere, og som skulle bringe ham de store seirer. De to første sesongene som senior, 1953 og 1954, viste han en langsom fremgang, men 1955 kom han som 21-åring for alvor – også internasjonalt. I verdensmesterskapet i Moskva endte han som beste nordmann på femteplass, og innen sesongen var over, hadde han sikret seg sitt første norgesmesterskap og sin første kongepokal. “Kupper'n” var kommet for å bli. Frem til 1963 vant han alle norgesmesterskapene – bare avbrutt av Roald Aas' triumf i nærmere 20 kuldegrader på Hamar 1956.

I de internasjonale mesterskapene var det en ganske sterk sovjetisk dominans etter at Hjalmar Andersen hadde lagt opp. Men så kom det store gjennombruddet for Knut Johannesen under verdensmesterskapet i Östersund 1957. Året før hadde han sikret seg en olympisk sølvmedalje på 10 000 meter, og i VM kom allround-triumfen med klare seirer på de to lange distansene og med det nødvendige poengforsprang til sovjetrusserne på de tre neste plassene. Knut ble europamester 1959 og 1960 (på Bislett), og med EM-sølv 1956, 1957 og 1963 samt bronse 1958 kom han mer enn noen annen til å prege skøytemesterskapene i denne perioden.

Sesongen 1960 så ikke så lys ut i utgangspunktet, men under de olympiske lekene i Squaw Valley slo Knut Johannesen ettertrykkelig til. Riktignok ble Viktor Kositsjkin for sterk for ham på 5000 meter, men en ny olympisk sølvmedalje var ikke å forakte. Så kom 10 000 meter-konkurransen 27. februar 1960, med 30 deltakere fra 15 forskjellige land. Verdensrekorden på 10 000 meter – 16.32,6 – hadde Hjalmar Andersen satt 1952. Da Knut Johannesen gikk i mål, var ikke bare gullet sikret, men han hadde fått notert tiden 15.46,6 – et av de få skøytetallene som faktisk “hele Norge” husker. Ved sesongens slutt ble han belønnet med Fearnleys olympiske ærespris og Sportsjournalistenes statuett. Morgenbladets gullmedalje hadde han fått etter VM-triumfen 1957 og Oscarstatuetten etter EM to år senere. Foruten verdensrekorden på 15.46,6 kom også Knut på listen over verdensrekorder med 4.33,9 på 3000 meter, satt i Tønsberg, og med 7.37,8 på 5000 meter under den legendariske landskampen mot Sovjet på Bislett 1963. Hans poengsum på 183,035 fra NM på Hamar samme år står også på denne listen.

Den store 1963-sesongen endte for øvrig med en liten nesestyver da Jonny Nilsson knep seg foran Knut Johannesen under VM i Karuizawa i Japan. Men året etter skulle dette tapet hevnes. Det endte med en ny olympisk gullmedalje til Knut Johannesen under 5000 meter-løpet i Innsbruck, der tre nordmenn stod på seierspallen. Det endelig punktum ble satt på Helsingfors Olympiastadion samme år, da Knut fikk sitt andre verdensmesterskap med Viktor Kositsjkin på plassen etter. Da kunne en stor skøytemester trekke seg tilbake med god samvittighet. For ordens skyld bør bronsemedaljen på 10 000 meter fra Innsbruck-lekene også nevnes.

Knut Johannesen ble kåret til “tidenes største norske idrettsmann” i en avstemning 1964. De riktig gamle på Kampen kunne atter en gang ta imot en skøyteyndling, på samme måte som de i sin tid hadde tatt imot bydelens første store skøyteløper – Rudolf Gundersen – som ble europamester 1901, 1904 og 1906.

Samtidig som Knut Johannesen startet sin idrettskarriere, sørget han også for å skaffe seg et fremtidig levebrød. Etter endt læretid ble han tømmermester, men etter noen år valgte han å etablere seg som bensinforhandler. Som pensjonist følger han skøytesporten med samme iver og interesse som før, og det er ikke få unge, lovende løpere som får verdifulle råd og vink fra den gamle mester.

  • Fra Kampen til Squaw Valley, 1960
  • På'n igjen, 1964
  • Knut Johannesens egne bøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • HEH 1984
  • R. Bryhn og K. A. Tvedt: Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
  • forfatterens eget arkiv