Faktaboks

Knut Haavik
Født
4. desember 1943, Drammen
Død
8. februar 2019, Costa del Sol, Spania
Virke
Pressemann
Familie

Foreldre: Direktør Olaf Haavik (1913–57) og sekretær Karin Gysler (1921–87).

Gift 25.5.1966 med sekretær Torunn Synnøve Sti (18.12.1945–), datter av bilmekaniker Arne Sti (1913–93) og Sigrid Sundby (1911–98).

Knut Haavik
Ukebladet «Se og Hør» ble lansert i 1978, og ble det første av sitt slag her til lands. Knut Haavik (i midten) var sjefredaktør i bladets 25 første år. Her er han sammen med fotograf Oddvar Walle Jensen (til venstre) og journalist Vera Myhre ved lanseringen av første nummer.
Av /NTB Scanpix.

Knut Haavik var en norsk journalist, redaktør og medieleder. Han er mest kjent som grunnlegger og utgiver av ukebladet Se og Hør som han også var sjefredaktør i fra starten i 1978 til han gikk av i 2003. Bladet ble etter kort tid en av de største suksessene i Norsk ukepresses historie, med et stadig voksende opplagstall. Se og Hør ble i løpet av få år Norges største ukeblad, og senere også det største i Norden.

Bakgrunn

Haavik likte seg ikke på skole og hoppet av realskolen for å reise til sjøs. Etter halvannet år var han tilbake i Oslo og fikk avskrivningsarbeid i NTBs redaksjon. Arbeid i en redaksjon tiltalte ham, og han søkte og fikk plass som journalistlærling i Ullern Avis/Akersposten, en lokalavis hvor mange kjente journalister hadde hatt sin læretid og hvor han var fra 1962 til 1963. 1964–66 var han journalist i Larvik Morgenavis og 1966–68 i Sandefjords Blad. Han stortrivdes i yrket, og hans nysgjerrighet la grunnlaget for en nyhetsteft som har preget hans pressekarriere i alle år. En sjarmerende frekkhet kom også til nytte.

Haavik hadde som ungdomspolitiker på 1960-tallet tillitsverv i Unge Høyre, blant annet som formann i Larvik Unge Høyre, formann i Sandefjord Unge Høyre og viseformann i Vestfold Unge Høyre.

Krimreporter

I Sandefjord la Haavik grunnlaget for arbeidet som kriminalreporter. Han tilbragte mye tid på politivakten og lærte alminnelige politirutiner, var med på utrykninger og fikk forståelse for hvor viktig lensmannstjenesten var. Mye av observasjonene kom ham til nytte da han 1969 ble kriminalreporter i VG og bygde opp et solid kontaktnett med gode venner blant politifolk.

Da Haavik kom til VG, var det sterk konkurranse mellom avisenes kriminalreportere, som var veletablerte og velskrivende journalister i Aftenposten og Dagbladet, Arbeiderbladet og Morgenposten. Mange av dem var også forfattere, de kjente byen godt og hadde utmerkede forbindelser i politiet, rettsvesenet og kommunen. Det tok ikke lang tid før Haavik var jevnbyrdig med de mange erfarne kolleger; han sørget stadig oftere for at VG var først med kriminalsakene. Men han arbeidet nesten døgnet rundt. Politiets telesamband var lett å avlytte, og det ble påstått at Haavik hadde med seg sin politiradio i sengen.

Se og Hør

Med en utpreget nyhetsteft fikk Haavik utvidet sitt arbeidsområde, og han var sjefsekretær da han 1978 sa farvel til VG for å starte en norsk utgave av det danske suksessblad Se og Hør, som levde høyt på sladder og kjendisstoff. Han fikk mange advarsler. Det var ikke nok kjendiser i lille Norge, og sladder ble dekket av VG og til dels Dagbladet, sa kolleger. Mye av VGs formidable opplagssuksess skyldtes nettopp det lette stoffet, og Haavik så på løssalgsavisene – ikke ukebladene – som det nye bladets konkurrenter. Den gamle nyhetsjeger lovte eksklusive nyheter hver uke.

Det siste løftet klarte han ikke å holde, men ellers gikk det som han selv hadde ventet. De danske utgiverne i Aller-konsernet sørget for at han fikk rommelige budsjetter: Han kunne tilby fristende journalistlønninger og betale godt for innkjøpt stoff og til kjentfolk som avslørte private hemmeligheter. Det ble etter hvert mange som ønsket å bli omtalt i bladet, og store som små begivenheter fra fødsler til sykdom og død – og ikke minst bryllup og skilsmisser – fikk bred dekning. Det hevet seg mange kritiske røster. Andre medier mente at bladet brakte for mye sladder og at Se og Hør viste liten respekt for privatlivets fred; alt ble blandet sammen med overfladiske – og ofte kontroversielle – reportasjer. Noen som uten tillatelse fikk privatlivet brettet ut, gikk til rettssak, men opplaget bare økte. Det gikk kort tid før Se og Hør var Norges største ukeblad, det tok noe lengre tid før det var størst i Norden.

Se og Hør var en formidabel pengemaskin og førte til start av nye blader. 1988–2003 var Haavik sjef for Aller-konsernet i Norge, som foruten Se og Hør Forlaget omfatter blant annet Allers familiejournal og kvinne- og matblader. Som konsernsjef blandet han seg sjelden inn i redaksjonenes arbeid, men hele ukepressen ble påvirket av Se og Hør, og gjennom årene økte bruken av såkalt kjendisstoff jevnt. Konsernet har også mange mindre nisjeblader, foruten radiostasjonen Radio 1.

Etter at han gikk av som konsernsjef fortsatte Knut Haavik med den faste ukentlige lederen som han hadde skrevet siden starten 1978. Her skrev han enkelt og personlig om hverdagslige ting. En gjenganger i spaltene var hunden hans, som hver dag var med på kontoret, selv om den hjemme hadde arkitekttegnet hundehus ved siden av sjefens fasjonable villa.

Han var medlem av Norsk kulturråd 2004–2009.

Verk

  • En ramp i rampelyset, selvbiografi, 2003
  • Ulven og den røde hane, 2006.

Les mer i Store norske leksikon

Kilder og litteratur

  • Pressefolk, 5. utg., 1979
  • HEH 1994
  • opplysninger fra Knut Haavik 2001

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg