Legpredikant og bonde. Foreldre: Bonde Kittel Gulliksen (f. 1746) og Marthe Rasmusdatter Osland (f. 1756). Gift 8.11.1826 med Joren Larsdatter Kvitlen (1806 (døpt 14.8.)–14.12.1886), datter av bonde Lars Larsson Kvitlen (f. 1772) og Siri Pedersdatter (f. 1777).

Knud Spødervold har vært kalt pioner og kirkesprenger, mystiker og revolusjonær, og han regnes – sammen med Torkild Hammersmark og Bernt Lomeland – som stifter av de tre kirkesamfunnene som finnes i Vest-Agder og søndre del av Rogaland: Samfundet, Det Almindelige Samfund og Det Almindelige Lutherske Samfund, populært kalt De sterke eller De sterktroende. I folkelig sammenheng ble de også kalt “larsane”, “perane” eller “lomelendingane”, etter navn på sentrale ledere.

Han ble født på gården Spødervold i Bjerkreim som nummer 7 i en barneflokk på 9. Han hadde særdeles gode evner, og det blir fortalt at han hadde lest hele Bibelen tre ganger før han ble konfirmert. Bekjennelsesskriftet Confessio Augustana hadde han med seg mens han gjette.

Spødervold kom tidlig i opposisjon til Hans Nielsen Hauge; presten Reiner i Bjerkreim, som konfirmerte ham, var en skarp Hauge-motstander og påvirket ham antakelig. 1811 ble Spødervold utskrevet som soldat og stasjonert først i Kristiansand og to år senere i Larvik. Her hadde han god kontakt med tidligere sogneprest Wilhelm Falck på Nøtterøy. Mens han var i Larvik, ble han sendt til Østfold for å være med i krigen mot svenskene.

Etter militærtjenesten hadde Spødervold en tid det vi kan kalle strøjobber i Rogaland og Vest-Agder, der han var i kontakt med presten i Høyland, Knud Wessel Brown. 1826 giftet han seg med Joren Larsdotter Kvitlen fra Bjerkreim. De fikk seks barn sammen, fem av dem levde opp. En tid drev han som bondeprokurator, nærmest en slags sakfører med litt negativt fortegn. Han benyttet denne posisjonen til å sikre seg familiegården i Bjerkreim på bekostning av sine to eldre brødre. Senere flyttet han til gården Efteland i Helleland. Han ble der bare i ca. fire år. Da gikk ferden til Stavanger, hvor han var forpakter av et lite bruk. Noen stor bonde ble han aldri. De siste årene var han lutfattig.

Knud Spødervold begynte som helt ung med predikantgjerningen. Det var viktig for ham å advare mot falske profeter og lærere. Det var egentlig bare de to prestene Falck og Brown som holdt mål. Alle andre så han på som vranglærere. Likevel var Spødervold statskirkelig til det ytterste, og han var svært kritisk til den nye dissenterloven som kom 1845. Foruten de fleste prestene var det noen grupper som særlig var utsatt for Spødervolds angrep, nemlig haugianerne, brødremenighetene og kvekerne. Han var også sterkt imot de nye misjonstiltakene som så dagens lys i 1840-årene.

Spødervold er blitt karakterisert som like stridbar som fjellbjørka han vokste opp ved siden av. Det var han selv og gruppen rundt ham som forvaltet den rette og sanne lære. I en viss grad har dette også vært et kjennetegn ved de tre kirkesamfunnene som senere grodde frem.

Det som fremfor alt gjør det mulig å studere hva Knud Spødervold egentlig forkynte, er den omfattende boken han skrev – Knudaboka. Tittelen er på 90 ord, som oftest forkortet til Guds nådes husholdning. Boken ble utgitt av hans venner rett etter hans død. Den er på 360 sider, skrevet i et tungt kansellispråk, og er en blanding av bibelfortolkning og advarsler mot farer som lurer, både fra kirkelig hold og fra samfunnet i det hele. Ikke minst får haugianerne det glatte lag: De er bundet i sin loviskhet. De legger mest vekt på et fromt liv og glemmer å bygge på troen, slik at det hele blir falskneri fra ende til annen, skrev Spødervold.

Boken viser på den annen side at Knud Spødervold var en sprenglærd mann, og at han arbeidet ut fra en visjon, et kall om at Vårherre hadde satt ham til forsvarer for den rette og sanne læren.

  • Enfoldigt og kort gjennemsnitt Af Tiden til sand og velbegrundet Betænkning over Guds Naades Huusholdning med Menneskene, efter Hans Barmhjertigheds Rigdom og ifølge den hellige Skrifts Veiledning. Hvorved og kommer i Betragtning paa den ene Side: Satans, som Guds Afsagte Fiendes, List og Vold, Hvorved han idelig søger at anfalde og om muligt at forstyrre Guds Naades Huusholdning; og paa den anden Side: den menneskelige Naturs Arts Anfængelighed, efter Faldet, for Satans List, hvorfor og Menneskene lettelig kan bringes under hans Vold. Befordring til sand Kundskab, Tro og Gudsfrykt af Knud K. Spødervold Til Trykken befordret og forlagt af T. Mauritzen m.fl.; Som sige i deres Hjerter: “Tal, Herre! Thi dine Tjenere høre det gjerne.” 1 Sam. 3,9,10, Stavanger 1848
  • D. Thrap: Knud Spødervold og de stærk troende, 1892
  • NFL, bd. 5, 1901
  • N. Bloch-Hoell: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • S. Gundersen: “Samfundet, en eksklusiv menighet på Sørlandet”, i Årbok for Agder bispedømme, Kristiansand 1962
  • d.s.: “De sørlandske gammel-lutheraneres åndelige lærefar”, i Årbok for Agder bispedømme Kristiansand 1969
  • L. K. Drangsholt: “Samfundet” i Kristiansand, spesialavh. Menighetsfakultetet, 1981
  • S. Grødeland og M. E. Oma: Dei sterktruande, Stavanger 1990
  • G. Vabo: Åpent og ærlig. Mitt liv som medlem av menigheten Samfundet, 2000
  • K. Bøe: Spødervold, mystiker og revolusjonær, h.oppg. UiO, 2001