Knud Knudsen var blant pionerene i norsk landskapsfotografi på 1800-tallet. Han skapte også de første fotodokumentariske serier av arbeidsliv og folkeliv på landsbygda i Norge i 1860- og 1870-årene.
Knudsen vokste opp i Odda i Hardanger. Familien hadde drevet handel gjennom flere generasjoner, og som 11-åring ble Knud sendt til opplæring som butikksvenn hos grandonkelen Jørgen Johannesen i hans “bondehandel” i Muren i Bergen. 1844 søkte Knuds far om å få overta handelsbevillingen i Odda etter sin bror, men fikk avslag. Familien kjøpte da gården Tokheim i Odda. Knud fortsatte å arbeide i butikken i Muren, men han holdt nær kontakt med Hardanger. Med arbeidsgiverens tillatelse reiste han hver sommer til Tokheim, hvor han 1850 startet en planteskole. Han eksperimenterte med fremmede fruktsorter, deltok i en rekke utstillinger og begynte å selge frukttrær 1858.
Alt lå til rette for en karriere som fruktdyrker og planteskoleeier da Knudsen 1862 fikk et stipend av staten og Det Kongelige Selskab for Norges Vel for å studere fruktdyrking og kurvfletting i Tyskland og Nederland. 1862 drog han til det pomologiske institutt i Reutlingen i Tyskland. Han hadde på forhånd lært å fotografere av Bergens første fastboende fotograf, dansken Marcus Selmer, og han hadde et kamera med seg på reisen. Han fotograferte faglige motiver, bilder av medstudenter og landskaps- og byprospekter. Disse tidlige bildene tyder på at han allerede dengang forstod fotografiets betydning som dokumentasjonsredskap. Hans stereoskopiske bilder fra Reutlingen blir i dag regnet som de eldste landskapsbildene fra dette området.
Knud Knudsen kom tilbake til Bergen i slutten av april 1863. Året etter, 28. november 1864, åpnet han et fotoatelier i byen. Grunnen til denne karrieremessige revurderingen kan ha vært et par meget dårlige fruktsesonger. Han holdt likevel ved like sin interesse for fruktdyrking, og Hardanger har en viktig plass i hans fotografiske produksjon.
Økonomisk var yrkesvalget nok fornuftig: I 1860-årene var turismen til Norge i eksplosiv utvikling, og Knudsen spesialiserte seg på norske landskapsprospekter, byprospekter og folkelivsbilder for dette markedet. I løpet av de neste 30 år reiste han langs alle kjente turistruter i Norge og bygde opp en katalog på nærmere 15 000 motiver. Det er dette livsverket som har gitt ham en plass i norsk kunst- og fotohistorie. I Bergen har han status som den store bergensfotografen.
Knudsens produksjon har stor bredde tematisk og estetisk. Likevel kan en skille ut personlige trekk som kjennetegner ham som billedskaper. Han viser særlig originalitet og nyskapende evne i abstraksjon av landskapselementer og i nytolkninger av landskapet. Vestlandet skildres ofte i høydebilder fra fjorden og oppover, rett mot fjellet – vestlandsbondens perspektiv. En slik tilnærming til landskapet gjør Knudsen til en kunsthistorisk pioner: Han utviklet en fotografisk estetikk som går langt ut over de maleriske forbildene.
Knudsen var også forut for sin tid i skildringene av arbeidslivet på vestlandsgården. Han fotograferte arbeidsprosesser som fruktplanting og frukthøsting, potetopptak, møkkjøring, saueklipping og saueslakting. Bildene er tatt i perioden fra 1862 frem til midten av 1870-årene, og de fleste er tatt i kjente omgivelser på Tokheim. Selv om bildene av tekniske grunner (lang eksponeringstid) er “oppstilte”, er formålet ikke forskjønnelse eller romantisering. I sin hverdagslighet representerer de en fotografisk naturalisme som er tidlig selv i europeisk perspektiv. Knudsens egen identitet som både fruktbonde og bymann kan forklare denne særlige kombinasjonen av hverdagsrealisme og en moderne erkjennelse av kulturdokumentasjonens betydning.
Frem mot 1890-årene fikk Knudsen mer erfaring i hva det kjøpende publikum ville ha, og produksjonen ble mer kommersiell og velprøvd, med vekt på det estetisk grandiose på bekostning av det dokumentariske. Han sluttet å fotografere omkring århundreskiftet og overlot firmaet til sin nevø, Knut Digernæs.
Knud Knudsen døde som en formuende mann i Bergen 1915. Han var ugift og hadde ingen barn, men hans aldri sviktende interesse for hjemstedet og fruktdyrkingen viste seg ved at han opprettet et legat for fruktdyrkere i Hardanger og for familien der.