Språkreformator, grammatiker og skolemann. Foreldre: Husmann og omgangsskolelærer Knud Reiersen (1758–1836) og Marte Stiansdatter. Ugift.

Knud Knudsens forfatterskap og publisistiske virksomhet for øvrig, ja hele hans livsgjerning, samler seg om tre områder: det språkreformatoriske, det grammatiske og det pedagogiske/skolepolitiske. Han er mest kjent som språkreformatoren, den utrettelige målstreveren. Hele sitt voksne liv stod han som frontfigur for ideen om gradvis fornorsking basert på den landsgyldige norske uttale, dvs. på (ut)dannede menneskers ukunstlede dagligtale. Allerede i 1840-årene åpnet han sin livslange kamp for en ortofonisk (lydrett) rettskrivning og for anerkjennelse av de særnorske trekk i dagligtalen.

Knudsen vokste opp i sørlandsbygda Holt. Allerede 9 år gammel var han med som farens hjelper ved den skolen denne drev hjemme, og allerede før konfirmasjonen hadde han flere kortere engasjementer som huslærer, samtidig med at han selv fikk undervisning av bygdas klokker og senere av dennes sønn. 1828 ble han – uten å ha avlagt lærerprøve – ansatt som lærer i hjembygda. Ved siden av lærerarbeidet drev han selvstudium i latin og gresk. 1830 avla han lærerprøven hos prost Schanche i Risør, og året etter sa han opp lærerposten og flyttet til Arendal for å forberede seg til examen artium, som han tok 1832. Deretter fulgte filologiske studier ved universitetet i Christiania, til dels kombinert med kortere perioder som huslærer og et år som lærer i latin ved Overlærer Møllers Institut. 1840 avla han filologisk embetseksamen, og samme år ble han ansatt som adjunkt ved Drammens latinskole. Etter seks år i Drammen flyttet han tilbake til Christiania, der han hadde fått ansettelse som adjunkt ved katedralskolen. 1852 ble han forfremmet til overlærer samme sted, og i denne stillingen satt han til han gikk av med pensjon 1880.

I boken Den landsgyldige norske Uttale (1876) redegjør Knudsen for forholdet mellom dannede menneskers dagligtale og den skriftmålsbestemte høytidsuttalen. Han vil avskrive den siste, men fremme den første, utvikle de norske elementene i den og gjøre den til norm i skolen og på teateret. Det er god sammenheng i det at skriftspråksfornorskingen og uttalestrevet hadde sitt sentrum i samme mann. Den norske dannede bytale skulle ligge til grunn for reformene i det skrevne språk. Det var således en triumf for Knudsen da departementet 1887 fastslo at den landsgyldige norske uttale skulle være normen for uttale og opplesning. Noen skriftspråksuttale, også kalt klokkerdansk, skulle ikke lenger forekomme i skolene.

Det avgjørende gjennombrudd for prinsippene i Knudsens rettskrivningsstrev kom etter hans død, ved reformen 1907, som ble gjennomført av hans elever. Man tok det avgjørende brudd med språkfellesskapet med Danmark og innførte nye skrivemåter og grammatiske former med støtte i dannet norsk dagligtale. Dermed var Knudsens hovedprinsipp slått fast: Reglene skulle ha grunnlag i norsk tale. Normsenteret var flyttet for godt til Norge.

Sentralt i Knudsens virke står kampen mot fremmedordene. I den 1000-siders ordboken Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning (1879–81) lanserte han sine avløserord – dels egne, dels andres oppfinnelser. På dette frontavsnitt ble resultatene av hans strev imidlertid svært beskjedne. Bare ytterst få av de ord som Knudsen selv laget, har trengt igjennom, f.eks. “ordskifte”, “bakstrev(er)”.

Knudsens interessefelt var vidt, og han deltok aktivt i foreningslivet i hovedstaden. I Arbeidersamfundet, Studentersamfundet og Den pædagogiske Forening ble han æresmedlem. Dessuten var han medstifter og medbestyrer av Det norske Theater (1852–62), der han la grunnlaget for en norsk sceneuttale.

Allerede som student i 1830-årene hadde han engasjert seg i kampen mot de klassiske språks herredømme i undervisningen. Han var med og la grunnlaget for de skolepolitiske reformer som ble gjennomført i annen halvdel av 1800-tallet. Han vant en seier da den latinske stil (dvs. oversettelse fra norsk til latin) ved studenteksamen ble avskaffet 1857, og han regnet det som en ny seier da skoleloven av 1869 innførte realartium ved siden av latinartium.

Knud Knudsen var målstrever, men også en fremstående grammatiker. Hans hovedverk på dette felt, den ruvende Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856), er den første utførlige deskriptive grammatikk over dansk-norsk skrift- og talespråk – en vitenskapelig, resonnerende grammatisk fremstilling. Referansegrunnlaget for behandlingen av de grammatiske foreteelser er verken gammelnorsken eller latingrammatikken, men det eksisterende dansk-norske skriftspråk og den dannede dagligtale.

Som åndstype var Knudsen selvstendig og autoritetsubunden, og det lå fjernt for grammatikeren i ham å slå seg til ro med de hevdvunne kategorier og inndelinger. Med sitt udogmatiske preg kan Haandbog derfor egge både til tilslutning og til motsigelse; Knudsen hadde ingenting imot verken det ene eller det andre. Også som materialsamling betraktet må Haandbog verdsettes høyt. Det stoff han med myndig ordnende hånd har lagt frem, er overveldende; Haandbog tegner et detaljert bilde av 1800-tallets alminnelige dansk-norske skriftspråk.

Noen finere stilsans hadde Knudsen ikke. Hans prosa er uten glans, og skriftene hans er ikke lette å lese. Når han forfølger en tanke, trekker han leserne med ut i alle krinkelkrokene; alt skal være med, stort og smått, likt og ulikt. Hovedpunktene i hans argumentasjon blir dermed omranket av et flettverk av digresjoner, og fremstillingen virker spredt og usammenhengende. Skrivemåten blir ikke lettere tilgjengelig ved hans tilbøyelighet til å stive opp ethvert argument med en serie av sitater fra autoriteter. Denne “Knudsenske Methode” var til stadig ergrelse for hans motstandere.

Knudsen led for øvrig samme skjebne som språkreformatorer til alle tider: Når de skal demonstrere sine ideer og neglisjerer de konvensjonelle skrivemåter, utfordrer de smaken og distraherer leserne i deres tilegnelse av stoffet. Språket og stilen gjør et disharmonisk inntrykk, avvikene fra det tilvante blir stående og blinke som stoppsignaler i teksten. Eksempler som “hughejlt”, “kvile”, “læke” (doktor) virket naturligvis utfordrende på normfornemmelsen til de skrivevante og ble oppfattet som smakløsheter selv av dem som i prinsippet støttet opp under hans program. Inntrykket av språklig eksperiment ble forsterket av Knudsens særegne forkjærlighet for apostrofer: “en hal' time”, “formful'enthet” osv.

Når man betrakter Knudsens livsverk i dets helhet, blir man slått av hans kolossale arbeidskraft og hvileløse virketrang, hans idealisme, utrettelige personlige engasjement og målbevisste konsentrasjon om hjertesakene. Mannen og verket er ett – sjelden passer denne frasen bedre. 1880 avsluttet han sin lærergjerning etter 40 års sammenhengende tjeneste. På det tidspunkt hadde han fått påskjønnelse fra mange hold. “Ja Knud Knudsen har sejret,” skrev Verdens Gang; hans livsgjerning “er et udmærket Værk”. Samme år uttrykte Stortinget sin anerkjennelse ved enstemmig å bevilge ham en årlig pensjon på 3000 kroner. 1892 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. 1962 hedret hovedstaden hans minne ved å omdøpe en plass ved St. Hanshaugen til Knud Knudsens plass.

  • Bibliografi over Knudsens publikasjoner finnes i NFL, bd. 3, 1892, s. 309–316; en oversikt over hans viktigste verker finnes i F.-E. Vinje: Et språk i utvikling, 1978, s. 213

    Et utvalg

  • Haandbog i dansk-norsk Sproglære, 1856 (opptrykk 2002)
  • Lærebog i dansk-norsk Sproglære, 1857 (2. utg. 1863)
  • Om norsk Uttale og Oplæsning, 1861 (først trykt i Den norske Folkeskole s.å.)
  • Er norsk det samme som Dansk?, 1862
  • Modersmaalet som Skolefag, 1864
  • Det norske målstræv, 1867
  • Den landsgyldige norske Udtale, 1876
  • Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning, 1879–81
  • Norsk blandkorn, 3 bd., 1882–85
  • Latinskole uten latin, 1884
  • Hvem skal vinne? eller De historiske, dansk-norske målstræveres standpunkt, 1885
  • Livsminner. Barneår og ungdomsår, (posthumt) 1937
  • Reiseminner, 6 hf., (posthumt) 1980–2000 (ny utg. Reiseminner 1847–1892, 1 bd., 2001)

    Etterlatte papirer

  • En samling av Knudsens brev m.m. finnes i Håndskriftsamlingen, NBO
  • Biografi i NFL, bd. 3, 1892
  • H. Falk: nekrolog i Arkiv för nordisk filologi,bd. 12, ny följd bd. 8, 1895, s. 92–97
  • T. Knudsen: P. A. Munch og samtidens norske sprogstrev, 1923
  • D. A. Seip: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • B. Bleken: Studier i Knud Knudsens grammatiske arbeider, 1956
  • H. Dahl: Knud Knudsen og latinskolen, 1962
  • F.-E. Vinje: Et språk i utvikling, 1978
  • d.s.: innledning til nyutgaven av Haandbog i dansk-norsk Sproglære, 2002

    Kunstneriske portretter

  • Blyanttegning (brystbilde) av Jonas Nicolai Prahm, 1856; NBO; gjengitt i Maal og Minne 1946
  • Maleri (brystbilde) av Knut Bergslien, før 1886; p.e
  • Byste (marmor) av Jo Visdal, 1889; NG (kopi i Nationaltheatret)
  • Maleri (brystbilde) signert A. E., u.å.; Oslo katedralskole