Estetisk brøytet Knudsen nye veier og beveget seg ofte bort fra den romantiske bildetradisjonen, gjerne forbundet med det nasjonalromantiske maleriet. Det er som han ser med «vestlandsbondens» blikk; høye fjellvegger, steinrøyser og dype daler, fanget i både høyde- og breddeformat.
I tillegg til å fotografere storslått natur, viser den reiseglade fotografen en spesiell interesse for 1800-tallets veiutbygging, utviklingen av ferdselsårene, og hvordan dette endret norsk natur og landskap. Også abstraksjoner av landskapselementer som fjell og stein viser en undersøkende holdning til fotografiet som medium, langt forut for sin tid.
Skildringene av gårdsarbeid som saueslakting, potetopptak og møkkjøring – og hverdagslivet generelt – på vestlandsgårdene, er heller ikke forskjønnende eller romantiserte, men preges av et dokumentarisk blikk. Som fruktbonde selv hadde han sannsynligvis en realistisk forståelse av gårdsdrift.
Likevel ble han mot slutten av yrkeslivet stadig mer preget av hva kundene ønsket av motiver, og han beveget seg slik sett lenger bort fra det dokumentariske bildet. Han sluttet å fotografere rundt år 1900, og overlot firmaet til sin nevø, Knut Digernæs. Knudsen var ugift og hadde ingen barn. Han beholdt sin glødende interesse for Odda, familiegården Tokheim og fruktdyrking gjennom hele livet, og opprettet også et legat for fruktdyrkere i Hardanger.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.