Faktaboks

Klaus Hagerup
Født
5. mars 1946, Oslo
Død
20. desember 2018
Virke
Skuespiller, dramaturg og forfatter
Familie
Foreldre: Lektor Anders Askevold Hagerup (1904–79) og forfatter Inger Johanne Halsør (1905–85; se Inger Hagerup). Gift 28.9.1973 med keramiker Britt Irene (“Bibbi”) Børresen (24.2.1950–), datter av interiørarkitekt, rektor Carl Runar Børresen (1912–83) og keramiker Eva Elisabeth Hecker (1920–2022). Dattersønns sønn av Anders Askevold (1834–1900); bror av Helge Hagerup (1933–2008).
Klaus Hagerup

Foto 1992

Klaus Hagerup
Av /NTB Scanpix ※.

Som dramaturg og skuespillforfatter gjorde Klaus Hagerup seg bemerket med politiske skuespill og eksperimentelle stykker for scene, fjernsyn og radio i 1970- og 1980-årene. Senere vant han et stort publikum som ungdomsbokforfatter. Karakteristisk for Hagerup var den uløselige blandingen av dypt alvor og ellevill humor.

Som sønn av lyrikeren Inger Hagerup og barnebokforfatteren Anders Hagerup vokste Klaus Hagerup opp i et litterært hjem og stiftet allerede som barn bekjentskap med flere av samtidens forfattere. Selv utdannet han seg først som skuespiller ved Darlington College of Arts i Storbritannia 1965–66 og tok deretter Statens Teaterskole 1966–70.

Hagerup var tilknyttet Den Nationale Scene 1968–69 og 1970–71 ansatt ved Nationaltheatret. 1971 var han med på å starte Hålogaland Teater, der han var ansatt som dramatiker og dramaturg frem til 1977. Her tok han preg av det venstreradikale klimaet ved teateret, noe som viser seg i det regionalpolitiske stykket Det e her æ høre tel (1978). Siden har han arbeidet som skuespiller, regissør, oversetter og forfatter uten institusjonell tilknytning. I 1980-årene var han instruktør og medforfatter til den satiriske fjernsynsserien Nikkerne og spilte med i flere filmer. Fra slutten av 1980-årene markerte han seg først og fremst som romanforfatter.

Han debuterte som forfatter med Slik tenker jeg på dere (1969), en diktsamling. Deretter skrev han en hel rekke fjernsynsspill, hørespill og scenestykker, både for barn og voksne. Han skrev også rene syngespill og revytekster, samt et videospill for barn og unge, Desperadosklubben og den mystiske mistenkte. Deler av Hagerups 1970- og 1980-tallsdramatikk hadde en klar politisk profil, bl.a. det Brecht-inspirerte hørespillet I denne verden er alt mulig. I andre arbeider gikk han i dialog med fantastiske fortellinger og klassiske barnebøker, bl.a. i Gullivers siste reise og Drømmen om Sherwoodskogen og Marie og spøkelset. Hagerup var påvirket av de tidlige 1970-årenes kollektive tankegang, og flere av hans stykker ble til i samarbeid med skuespillerne.

Flere av Hagerups hørespill ble sendt i NRKs Barnetimen, bl.a. Pelle og superstøvlene og Ninas hemmelige reise. Skrevet for opplesning i radio var “brevromanene” Bill.mrk. “De glødende hjerters liga” (i samarbeid med Alf Tande-Petersen) og Bibbi Bokkens magiske bibliotek (sammen med Jostein Gaarder).

1988 utgav Hagerup biografien Alt er så nær meg, der han ga et personlig portrett av sin mor. Ifølge ham selv fikk han med denne gjenopplevd sine barne- og ungdomsår. Slik kom den til å lede inn i en ny fase i forfatterskapet, der romaner for barn og unge utgjorde grunnstammen. Hans bakgrunn som dramatiker kom til uttrykk i prosadiktningen både ved at dramaoppsetninger var integrert i handlingen og gjennom bruken av dialoger og scener. Barnebokforfatteren Hagerup var like populær blant eldre lesere som blant de unge.

En barnlig og en voksen fortellerstemme kom vekselsvis til orde. Tekstene ga en fornemmelse av nærvær, men samtidig også en følelse av at det fortalte hørte hjemme i en tid som for den voksne leser var forbi. Karakteristisk for stilen var en egenartet blanding av dypt alvor og sprudlende humor. Humoren kunne være burlesk, men også tilbakelent og lakonisk, med innslag både av verbalhumor og situasjonskomikk. Et drag av vemod og melankoli hadde den uansett. Det komiske bygde gjerne på at hovedpersonene ble tillagt noen spesielle egenskaper og interesser som ble rendyrket og særlig iøynefallende i ekstraordinære situasjoner. Teknikken lignet den vi finner i Holbergs karakterkomedier, men hadde også trekk til felles med Chaplins slapstick-humor.

Hagerup overdrev gjerne, men skapte likevel episoder som virket gjenkjennelige. Som den hittil eneste hørte hans første barnebok, Landet der tiden var borte (1989), til den fantastiske sjanger. Der bearbeidet han sorgen over tapet av sin mor i skikkelse av en ungjente som mister sin nærmeste venninne – i en form som minner om Michael Endes Momo eller kampen om tiden.

Høyere enn himmelen handlet om en ungjente som befinner seg i opposisjon både hjemme og på skolen. Mellom henne og en grinebiteraktig gammel frøken utvikles et særegent vennskapsforhold som gir ungjenta et annet syn på tilværelsen. Både der og i I går var i dag i morgen forholder Hagerup seg ironisk-raljerende til ungdomslitteraturens kjente klisjeer. Den siste handlet om en innflyttet 13-åring som ikke finner seg til rette i det nye miljøet, og unggutters idoldyrking som kompensasjon for egen underlegenhetsfølelse er et hovedtema. Avstandsforelskelse er et annet tema som for alvor ble tatt opp i salgs- og kritikersuksessen Markus og Diana. Lyset fra Sirius (1994), en hujende morsom bok om en saktmodig unggutt som bor alene med sin far. En hovedtråd var knyttet til Markus' altoppslukende lidenskap, å samle på kjente personers autografer. Grunnstrukturen var den samme i oppfølgerne Markus og jentene, Markus og den store fotballkjærligheten, Markus og Sigmund og Markus og karaokekongen.

En eldre åndsfrende av Markus møtte vi i romanene om den aldrende Magnus Wormdal – Seniorhumoristen, Maratonherren og Herremannen. Hovedpersonen var en ensom outsidertype som strever med å finne seg til rette i tilværelsen, og som ufrivillig kommer opp i de mest bisarre situasjoner, og den uløselige blandingen av dypt eksistensielt alvor og ellevill humor trer enda tydeligere frem her.

2005 utgav Hagerup sammen med sin kone Bibbi Børresen Svarte haner & ville griser, som var en mat- og vinreise gjennom Chianti-distriktet i Toscana.

Klaus Hagerup hadde en stor leserkrets, og bøkene hans ble oversatt til en rekke språk. Han mottok en rekke priser for sitt forfatterskap, bl.a. Kulturdepartementets litteraturpris 1979 og 1992, Kritikerprisen 1989 og Bokhandlerprisen og Brageprisen 1994.

Verker

Dikt

  • Slik tenker jeg på dere, 1969

Dramatikk

  • To skuespill (inneholder Alice i underverdenen og Kuler i solnedgangen), 1974
  • De kaller oss pøbler, 1975
  • To skuespill fra Hålogaland Teater (inneholder Det e her æ høre tel og Ronnie), 1978
  • Dødsrytteren. Et radiospill, 1979
  • I denne verden er alt mulig. Et hørespill med sanger i fem episoder, 1979
  • I blådress og blålere. Teglverkspillet. Et skuespill med sanger, 1980
  • Vor ret vi tar, skuespill, Tromsø 1980
  • Ninas hemmelige reise, hørespill, 1981 (i bokform 1984)
  • Roser er røde, skuespill, 1981
  • Gullivers siste reise. Et kjærlighetsdrama fra verdens begynnelse, 1982
  • Pelle og superstøvlene, hørespill, 1983
  • Undrenes tid, skuespill, 1984
  • Desperadosklubben og den mystiske mistenkte. Et video-spill for barn og ungdom, 1985
  • Dyreklubben møter Torden Olsen, skuespill for barn, 1986
  • Heartbreak Hotel, skuespill, 1987
  • Såpestykket (sm.m. C. Palmær), skuespill, 1989
  • Evig eies kun det tapte. Et kriminalhørespill i det fri, 1991
  • Kvarvingen (sm.m. A. Tande-Petersen), skuespill, 1991 (i bokform 1992)
  • Lisa og demonen i den gyldne byen. Et hørespill i tre episoder, 1991
  • Blå fugler. Skuespill i én akt, 1993
  • To hørespill (inneholder Drømmen om Sherwoodskogen og Marie og spøkelset), 1996
  • Du skal ikke gi meg roser, skuespill, 1996
  • “Bill. mrk. Egen utgang”. En thriller, skuespill, 1997
  • Marie og julesnapperen, skuespill, 2000

Prosa for voksne

  • Alt er så nær meg. Om Inger Hagerup, 1988
  • God bedring! En syk brevveksling (sm.m. A. Tande-Petersen), 1991
  • Seniorhumoristen, roman, 1994
  • Maratonherren, roman, 1998
  • Herremannen, roman, 2000
  • Svarte haner & ville griser (sm.m. B. Børresen), 2005

Barne- og ungdomsbøker

  • Landet der tiden var borte, 1989
  • Bill. mrk. “De glødende hjerters liga” (sm.m. A. Tande-Petersen), brevroman/opplesningsserie, 2 bd., 1990–93
  • Høyere enn himmelen, 1990
  • I går var i dag i morgen, 1992
  • Bibbi Bokkens magiske bibliotek (sm.m. J. Gaarder), 1993
  • Kristin og Håkon og den olympiske ild, 1993
  • Markus og Diana. Lyset fra Sirius, 1994
  • Drager skal fly, 1996
  • Markus og jentene, 1997
  • Markus og den store fotballkjærligheten, 1999
  • Kaninen synger i mørket, 2001
  • Markus og Sigmund, 2003
  • Markus og karaokekongen, 2004

Kilder og litteratur

  • H. Bache-Wiig: “Kunsten å klappe et pinnsvin. Kunst og menneskelighet i Klaus Hagerups Høyere enn himmelen”, i d.s.: Norsk barnelitteratur – lek på alvor, 1996
  • H. Hagerup og T. Renberg: “Jeg skulle gjerne vært en engel òg, jeg” (intervju med Klaus Hagerup), i Vagant nr. 3/1996
  • T. Birkeland m.fl.: Norsk barnelitteraturhistorie, 1997
  • C. Senje og A. Hagen Krog: Klaus Hagerup, 1998
  • opplysninger fra Klaus Hagerup