Kjersti Holmen har siden debuten 1980 etablert seg som en av landets helt sentrale skuespillere, på scenen, i fjernsynet og på film. Med usedvanlig bredde har hun feiret triumfer innenfor alle teatersjangere, like robust og folkelig i komedier, revy og musikaler som hun er vekselsvis sterk eller mild og intim i de store, tragiske rollene.
Etter endt utdannelse ved Statens Teaterhøgskole debuterte Holmen 1980 i Arild Feldborgs kjønnsrollekomedie Mannfolk på Oslo Nye Teater, der hun var til 1996. Allerede her etablerte hun seg som en allsidig scenekunstner, respektert av kritikerne og med en sjelden publikumsappell. Hun fikk da også raskt spre seg over et vidt register. De moderne karakterkomediene Det er min vår i høst, Rita og Mine hemmelige memoarer gikk hånd i hånd med klassiske roller som Helene i Når den ny vin blomstrer og den beskjedent gjennomsiktige Laura i Glassmenasjeriet.
Hun slo igjennom som filmskuespiller i actiondramaet Orions belte (1985). Kriminalserien Rød snø i NRK Fjernsynet (1985) gjorde henne landskjent. Som heltinne i denne spennende thrilleren om grenselosene under den annen verdenskrig maktet hun i sjelden grad å se historisk riktig ut – som en autentisk forsideillustrasjon til en ungdomsroman av Evi Bøgenæs. Samtidig feiret hun triumfer i musikkteatret, som en elegant prins Orlofsky i Flaggermusen og en kulesprutende Annie Oakley i Annie Get Your Gun (Den Nationale Scene og Chateau Neuf). Det syntes lett for henne å spille seg forbi at hun vel egentlig ikke er i besittelse av de typene stemmeprakt som disse vidt forskjellige sangrollene krever.
Den stjernestatusen dette brakte med seg, gjorde at det ikke var så rart at mange var spente da Kjersti Holmen flyttet til Nationaltheatret 1986 og skulle debutere der som Rebekka West i Rosmersholm: “Revolver-Rebekka vil plaffe gulldekoren ned,” ble det sagt. Spøkefuglene ble raskt tause da hun skapte en sterk og svært individuell Rebekka West. Hun klarte til og med å høres moderne og naturlig ut i den ibsenske språkdrakten! Den andre store, tidlige rollen hennes ved Nationaltheatret var for sikkerhets skyld den tomhjernede, vettskremte Honey i Hvem er redd for Virginia Woolf?. For øvrig ble det mange roller andre steder i slutten av 1980-årene. Det ble mer krim i fjernsynet, flere filmroller og en publikumstriumf som Henki Kolstads kone i farsen Den spanske flue på ABC-teatret, maskert til minst dobbel alder og med ubetalelig kroppsspråk og mimikk. Fjernsynsoverføringen er blitt en klassiker med mer eller mindre fast plass på julerepertoaret. Som revyskuespiller slo hun igjennom hos Einar Schanke på Chat Noir, etter revydebut på Mølla hos Runar Borge.
1992 hadde Kjersti Holmen sitt endelige gjennombrudd på Nationaltheatret som Eliza Doolittle i Pygmalion, omtalt som “komedienne og karakterskuespiller, med virtuos teknikk og presisjon”. Siden har hun boltret seg i de ledende klassikerrollene. Hun har spilt de store Ibsen-roller – Hedda Gabler, Agnes i Brand og Fruen fra havet – og seiret stort mot Sverre Anker Ousdal i Strindbergs Dødsdansen. Like sikker er hun i det moderne repertoaret, som i den absurde komedien Pterodaktyler på Torshovteatret og mot Henrik Mestad i Beslutningen, der de var foreldre som venter et barn med Downs syndrom. Nok en stor seier ble Pernille i Den Stundesløse, som også ble overført i fjernsyn. Suksessene var så mange og rollene så store at det nesten var en lettelse da ikke alle kritikerne var like begeistret for hennes Arkadina i Tsjekhovs Måken.
Samtidig har hun befestet sin posisjon i fjernsyn i serier som Vestavind (1994–95) og Gåten Knut Hamsun (1996), der hun spilte den voksne Marie Hamsun. Hun har også etablert seg som en ledende filmskuespiller, ofte i sterke karakterbiroller, som Jomfru van Loos i Telegrafisten (1993, etter Knut Hamsuns Sværmere) og som moren i Ti kniver i hjertet (1994). Det var også for slike biroller, som i Sofies verden og S.O.S. (begge 1999), hun under Amandapris-utdelingene 2000 mottok prisen for beste kvinnelige skuespiller. Hun har i tillegg mottatt Per Aabels ærespris (1983) og Aase Byes pris (1999).
Med sin sterkt restriktive holdning til tabloidpressen og kjendislivet har Kjersti Holmen også bevist at det fortsatt er mulig å nå toppen i kraft av arbeidet på scenen og foran kameraene, selv i det moderne, kjendisfikserte mediesamfunnet.