Industrileder og museumsmann. Foreldre: Redaktør Kjell Steinsvik (1903–77) og Solveig Sletten (1910–84). Gift 1958 med Tone Sinding (23.9.1941–), datter av maler Sten Sinding (1902–72) og Edel Marie Bjelke (1901–90). Sønnesønn av Rasmus Steinsvik (1863–1913) og Marta Steinsvik (1877–1950); dattersønn av Jakob Hveding Sletten (1872–1936; se NBL1, bd. 14); fillenevø (kusines sønn) av Vegard Sletten (1907–84).

Kjell Steinsvik var industrileder, men først og fremst den som med sine visjoner og praktiske grep sammen med hustruen Tone Sinding Steinsvik gjenskapte et unikt stykke norsk industrihistorie rundt koboltgruvene og Blaafarveværket på Modum.

Steinsvik var runnen av en skrivende slekt; både faren og farfaren var avismenn, og farmoren var en aktiv foredragsholder og forfatter. Han vokste opp i Molde og tok examen artium der 1949, bare 16 år gammel. Etter artium var han innom både jus og medisin ved Universitetet i Oslo og teatervitenskap ved Lunds universitetet. Familien drev imidlertid et steinfirma utenfor Molde, og etter å ha arbeidet der en tid, begynte Steinsvik egen virksomhet gjennom å ta ut, knuse og eksportere labradorstein fra Larvik. Norwegian Crystallites ble etablert 1957, og to år senere kjøpte Steinsvik magnesittverket på Morud i Modum, med gruver og et verksområde med 28 bygninger. Hans firma Morud Bruk, grunnlagt 1959, produserte gulvheller, trapper og selvbærende fasadeelementer i betong med norsk stein i slipte farger og ble etter hvert blant de største i Norge på området.

Etter at Steinsvik ble rammet av kreft 1989, trakk han seg ut av den daglige ledelse av bedriften og gikk på heltid inn i virksomheten rundt Stiftelsen Blaafarveværket, der han og Tone Sinding Steinsvik hadde lagt ned et svært arbeid siden slutten av 1960-årene. Blåfargeverket på Modum var Norges første og i lange perioder største industribedrift. Gjennom foredling av koboltmalm (1793–ca. 1900) fikk man ferdig blåfarge til farging av glass og porselen, og i en periode kom 80 prosent av verdensproduksjonen av koboltfarge fra Modum.

På 1900-tallet forfalt bedriftens bygninger, og Modum kommune solgte ut deler av eiendommen bit for bit. Steinsvik så imidlertid mulighetene til å gjenskape et verk som ble skapt og levde lokalt, men var 100 prosent avhengig av verden og det globale. Han ville etablere et dokumentasjonssentrum der dagens mennesker kunne finne likheter og tilknytningspunkter til fortiden. Hans bevarings- og museumssyn lå forut for sin tid, gjennom ønsket om ikke å flytte bygninger og å gjenskape de opprinnelige fargeteknikker i eksteriør og interiør.

Ekteparet Steinsvik stod ofte alene mot massiv motstand, men Norsk kulturråd støttet ideen. Gjennom en kombinasjon av rask handling for å redde restene av verket og utallige møter og diskusjoner med kommunale myndigheter og den lokale fortidsminneforening lyktes det å skape et kulturanlegg med kombinasjon av natur og kultur i det gamle industriminnet. 1978 ble den første i rekken av store årlige kunstutstillinger avholdt; disse er blant de største og viktigste som arrangeres i Norden om norske og andre skandinaviske kunstnere. 1993 kunne kong Harald åpne det restaurerte gruveanlegget i Skuterudåsen med en rekke gjenskapte bygninger fra gruvedriften og en stor samling av Theodor Kittelsens kunst, som er skapt i denne naturen.

Blaafarveværket har fått Europa Nostra-prisen for bevaring, og for sin kulturinnsats ble ekteparet Steinsvik utnevnt til riddere av både Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden. I 2000 ble Kjell Steinsvik utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han døde samme år og ble gravlagt i naturen ved gruvene. På gravsteinen står oldefarens motto: “Handle rett og frykte ingen.”

  • K. A. Wig: Eventyret om Blaafarveværket, 1995
  • T. Sinding Steinsvik: Koboltgruvene og Blaafarveværket, Modum 2000