Språkforsker. Foreldre: Banksjef Arne Hjalmar Vannebo og Marie Iversen. Gift 1964 med regnskapskonsulent Gerd Hiltveit (15.6.1939–).

Kjell Ivar Vannebo har i årene etter 1980 vært en av de sentrale skikkelser i det norskfilologiske miljø – som forsker, foreleser, administrator, redaktør og språkpolitiker (universitetsoppnevnt bokmålsmedlem av Norsk språkråd).

I egenskap av formann i Språkrådets fagnemnd har Vannebo ledet oppryddingsarbeidet etter samnorskperioden, dvs. vært med på å restituere en rekke av de riksmålsformer som det har stått strid om i årtier, og forsøkt å skjære ned på den store valgfriheten i rettskrivningen. Den kursendring som departementet tok initiativ til i årene før årtusenskiftet, er neppe i tråd med Vannebos egne språkpolitiske preferanser, men han har lojalt gjennomført det oppdrag som departementet har pålagt Språkrådet. At en mann av Vannebos personlighetstype ledet viktige deler av dette arbeidet, er sikkert en del av forklaringen på at prosessen har foregått så pass smertefritt. Vannebo er en stillfarende og omgjengelig mann som nyter respekt i alle kretser, ikke en som unødig provoserer meningsmotstandere.

Vannebo vokste opp i Overhalla i Namdalen, tok examen artium ved Orkdal offentlige landsgymnas 1958 og avla filologisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo med norsk som hovedfag 1966. Med hovedfagsoppgaven Aksjonsart i norsk. Ein syntaktisk funksjonsanalyse, som er skrevet på nynorsk og utgitt i bokform 1969, gav han sitt første bidrag på det studiefelt der han skulle komme til å levere sine vesentlige bidrag til beskrivelsen av moderne norsk grammatikk: verbalsyntaks og -semantikk. I doktoravhandlingen fra 1978 utvider han det perspektiv som var anlagt i hovedfagsoppgaven. Tempus og tidsreferanse. Tidsdeiksis i norsk er selve standardbeskrivelsen av tid og tempus i norsk grammatikk. Vannebo har siden (sammen med Jan Terje Faarlund og Svein Lie) utgitt den 1221 siders Norsk referansegrammatikk (1997), som er den største grammatiske beskrivelse vi har i vårt land, og et uunnværlig oppslagsverk for alle med interesse for moderne norsk språk.

1967–70 var Vannebo universitetslektor i norsk språk og litteratur ved Stockholms Universitet. 1970 ble han ansatt som universitetslektor ved Universitetet i Oslo, der han siden har vært. 1984 ble han dosent, 1985 professor i nordisk språkvitenskap.

Universitetet har trukket store veksler på Vannebos administrative evner i mange og til dels tunge administrative verv, og han har vært mye benyttet som medlem av bedømmelseskomiteer både i Norge og i utlandet. Dessuten har han holdt gjesteforelesninger så vel ved utenlandske universiteter (i Tyskland, Nederland, Polen, Litauen) som ved hjemlige universiteter og læresteder. Fra 1996 er han (sammen med Odd Einar Haugen) redaktør av Maal og Minne.

Vannebos produksjon er emnemessig vid. I tillegg til en serie mindre avhandlinger på sitt spesialfelt verbalsyntaks har han arbeidet med språksosiologi, normeringsteori, språkpedagogikk, leseferdighet. Han har dessuten utvidet og revidert J. F. Voss' nynorsk-tyske ordbok (1969) og sammen med Birgitta Fowler utgitt Norstedts Norsk-svenska ordbok (1992). En lang rekke anmeldelser i faglige tidsskrifter viser hans brede orientering.

Vannebo er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1990 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1997.

  • Aksjonsart i norsk. Ein syntaktisk funksjonsanalyse, 1969
  • Norsk-tysk ordbok (sm.m. J. F. Voss), 1969
  • Tempus og tidsreferanse. Tidsdeiksis i norsk, dr.avh. UiO, 1978
  • En nasjon av skriveføre. Om utviklinga fram mot allmenn skriveferdighet på 1800-tallet, 1984
  • Norsk-svensk ordbok (sm.m. B. Fowler og L. Moberg), 1992
  • Norsk referansegrammatikk (sm.m. J. T. Faarlund og S. Lie), 1997
  • HEH 1994